Fra Arnehelgeteigen.weblogg.no/ Den 9. august 2010.
Af Arne Helge Teigen.
Lidelsen og det onde oppleves svært virkelig i denne verden. Samtidig er nettopp lidelsen og det onde noe av det vi bruker mest energi på å fortrenge, fornekte eller bortforklare. Ingen av oss kan si at vi ikke har gjort noe ondt mot andre, enten som følge av tankeløshet, eller med viten og vilje. Likevel vil vi helst skyve ansvar for egne onde handlinger bort. De færreste våger å se realistisk på hva ens egne handlinger kan ha ført til for andre mennesker. Lidelsen og det onde er likevel realiteter ingen kan benekte, eller flykte fra.
Mange av de spørsmål vi kan ha om lidelsen og det onde gir ikke Bibelen fullt ut svar på. Dermed er det ikke sagt at svar ikke finnes. Saken er imidlertid at Gud ikke har gjort det mulig for oss å forstå alle sider ved lidelsen og det ondes problematikk. Her skal vi derfor ikke forsøke å forklare eller gi svar på de spørsmål som Bibelen ikke gir svar på. I stedet vil vi begrense oss til å se nærmere på noe av det Bibelen likevel sier om lidelsen og det onde.
Først må vi imidlertid foreta en kort terminologisk klargjøring og skjelne mellom forskjellige årsaker til lidelse. Lidelse kan skyldes misforhold i naturen, for eksempel sykdom eller ulykker. Vi vet godt at lidelse også kan skyldes ondskap, og ondskapen har alltid opphav i personer. Mennesker kan påføres lidelse og smerte som følge av at noen har mer eller mindre bevisste hensikter om å skade eller ramme andre. Dette skjer for eksemepl ved såkalt mobbing.
Den lidelse som skyldes ondskap, kan bli veldig problematisk og tung for det menneske som utsettes for den. Den fører nemlig ofte med seg en følelse av å være dypt krenket, eller å være gjenstand for uforståelig hat eller forakt. Dette oppleves vanskelig og sårt for den det gjelder. Samtidig som det kan være uforståelig for den som ikke har opplevd så mye av slik lidelse.
Den lidelse som skyldes misforhold i naturen, sykdom eller ulykker, kan føre med seg at det blir vanskelig å forstå Gud. Tanken om at en har gjort noe galt som en skal straffes for, kommer over en uten at en greier å hindre det. Andre sliter med spørsmål om hvorfor forholdene er som de er og føler at livet og Guds styrelse av det hele er uforståelig, eler kanskje også urettferdig.
Det er ikke mulig å gi noen forklaring på hvorfor noen må lide mer enn andre. Likevel kan enkelte falske og ubibelske forklaringer på tung lidelse ryddes av veien. For eksempel den forklaring som går ut på at enkeltpersoners lidelse alltid skyldes at de har begått bestemte synder, eller er dårligere mennesker enn andre. Slike oppfatninger har gjort seg gjeldende både på Jesu tid, og i moderne tid. Ja, til og med Jesu disipler hevdet en slik forklaring på sykdom en gang. Deres oppfatninger ble imidlertid avvist av Jesus selv. Dermed satte Jesus bom for lettvinte forklaringer på hvorfor enkeltmennesker, som ofte er bedre enn andre, likevel må lide mer enn andre. Joh. 9,1 ff.
Det ondes opprinnelse
Bibelen lærer klart at det onde ikke stammer fra Gud. Det er derfor uttrykk for en ubibelsk tanke når mennesker anklager Gud for å være ond. Skriften lærer videre at skaperverket selv ikke er ondt, men godt. Derfor er det også galt å hevde at det onde stammer fra den skapte materielle vikelighet. Bibelen viser at det onde har personlig opphav. Den fører derfor det onde tilbake på en bestemt person som Gud selv har skapt. Denne personen ble opprinnelig ble skapt god. Grunnen til at han ble ond var at han gjorde opprør mot Gud og dermed ble han Guds motstander. Bibelen kaller denne personen for Satan som betyr motstander.
Satans opprør og ondskap viser oss hva det onde egentlig består i, og hvordan det ytrer seg. Det onde er dypest sett holdninger, tanker og handlinger, som sikter på selvhevdelse og opprør mot Gud. Det virkelig onde sikter derfor på å detronisere Gud fra hans stilling og å gjøre seg selv til herre, både i eget liv og i forhold til andre.
Bibelen gir oss bare en begrenset forklaring på hvem og hvordan Satan er. I Job 1,6 og 2,1, omtales han som en av "Guds sønner". Dette betyr selvsagt ikke at Satan er sønn av Gud på samme måte som Jesus. At Satan regnes med blant Guds sønner, betyr bare at han er en av de himmelvesener som ble skapt før mennesket ble skapt. Dette gjør det nærliggende å tenke seg at Satan i sin tid ble skapt som en engel med veldig makt og høy verdighet. Dette støttes da også i Skriften, blant annet av den fremstilling som blir gitt av Satans fall i Jes 14,12 ff.
Bibelen forteller at Satan syndet "fra begynnelsen". 1 Joh 3,8, Jes 14,12 ff. Han omtales også som den person som fristet mennesket inn i opprør og synd mot Gud. 1. Mos 3,1-7. Dermed forstår vi at hans fall må ha funnet sted i tiden etter at Gud hadde skapt alle ting, og før mennesket falt i synd og opprør mot Gud.
Satans fall førte i følge Bibelen til at det ble opprettet et skille i den åndelige virkelighet. Sammen med Satan falt en rekke engler, som utgjør det Bibelen kaller "ondskapens åndehær i himmelrommet". Ef 6,12. Disse er det ingen mulighet for frelse for, i følge Bibelen. Heb 2,16.
Det er ellers mye som tyder på at Satan opprinnelig var betrodd makt over menneskenes verden. Mat 4,18. Dette må være grunnen til at Skriften kaller ham "denne verdens fyrste" og "høvdingen over luftens makter", 2 Pet 2,4, Joh 8,44, Ef 2,2.
Hvordan det onde viser seg
Bibelen taler bare på indirekte måte om hvordan Satans fall foregikk. Vi får likevel et klart bilde av hva hans fall innebærer og hvordan det kommer til uttrykk. Satans fall omtales som et opprør mot Gud. Hans mål var å innta den plass og rolle i forhold til menneskene som Guds sønn har fått tildelt.
På historiens arena kjemper Satan for å få den innflytelse som trenges for å oppnå dette målet. Satan kjemper med andre ord for å bli menneskenes Gud og Herre. Fordi han lykkes med å få mennesker i sin makt, får han også innflytelse over menneskers tanker, og dermed også i historien. Det fører til at ondskap, selvopphøyelse og gudløshet brer om seg i denne verden. Jes 14,12.
Det vi kan kalle den sataniske synd, gir seg til tider klart uttrykk i kultur og historie. Det skjer som regel gjennom mennesker som Satan har fått særlig stor makt over. Det sataniske kan da vise seg i at enkelt mennesker søker den posisjon i forhold til andre mennesker som bare Gud skal ha. Det kan også vise seg i at det utvikles en mentalitet blant folk som fører til at en lar seg lede av det onde.
Det sataniske kan i så måte vise seg, både i det religiøse liv, i kulturlivet og i det politiske liv. Det kan vise seg som bevisst og klart uttalt selvopphøyelse og fiendskap mot den ene sanne Gud, eller det kan ytre seg mer kamuflert, som en tendens i kultur og samfunn som fører til at den sanne Gud settes til side og erstattes med noe annet.
Satans fall og opprør har ført til at han nærer et fryktelig hat mot Jesus Kristus og de som tror på ham. I historien viser dette seg blant annet i kristendomsforfølgelse og forskjellige slags angrep på den kristne tro og lære. Åp 12,9-17, 1 Joh 2,18 og 4,1. Satans opprør har likevel ført til hans definitive fall. Bibelen forteller at Satan ble endelig beseiret ved Jesu død og oppstandelse.
Selv om Satan utøver stor makt i denne verden, og selv om det kan se ut til at han også vinner seier, er han altså likevel definitivt beseiret. Dette skal bli tydelig når Gud en gang avslutter historiens gang, kaster ham i ildsjøen, og ved det gjør evig slutt på hans gjerninger. Åp 20,10. Inntil dette skjer, bruker Satan sin makt for å ødelegge forholdet mellom Gud og mennesker, og mennesker i mellom. Kampen mellom Gud og Satan kommer derfor til uttrykk, nettopp i historiens utvikling og gang.
Forskjellige oppfatninger om lidelsen og det ondes problem
De forskjellige måter å besvare spørsmålet om hvordan forholdet mellom Gud, lidelsen og det onde er å forstå, bygger som regel på en av to forskjellige oppfatninger om hva lidelse egentlig er. På den ene side finner man dem som tar utgangspunk i at lidelsen har en form for virkelig eksistens. På den annen side, dem som tar utgangspunkt i en såkalt negativ definisjon av lidelsen. Sistnevnte oppfatning hevder at lidelsen dypest sett ikke er virkelig, men at den er uttrykk for en mangel i den skapte virkelighet. Med andre ord; lidelse er der fordi skaperverket er begrenset eller endelig. Lidelsen skyldes en mangel i tilværelsen, eller skaperverkets ufullkommenhet og begrensning.
En logisk konsekvens av denne oppfatningen er at Gud ikke kan være opphav til det onde, mener noen. Begrunnelsen de gir for dette er meget enkel, nemlig at Gud ikke kan være opphav til det som ikke eksisterer. Et slikt resonnement er veldig forenklet, og i grunnen respektløst. Blant annet får man vanskeligheter med å forklare den form for lidelse som skyldes menneskers ondskap. En kan også komme i skade for å bagatellisere lidelse og ved det støte lidende mennesker. Selv om lidelsen ikke eksisterer som en såkalt "ting", er den likevel virkelig og kan føres tilbake på noe som er virkelig.
De som fastholder at lidelsen har en form for eksistens kommer ikke utenom å plassere Gud, både i forhold til det onde, og i forhold til lidelsen. Det er likevel ikke slik at Gud kan betraktes som det ondes direkte opphav. Han kan derimot betraktes som den person som tillater det onde, og som den person som i kraft av sin allmakt styrer lidelsen og det onde. Luther lærte at Gud kunne tillate det onde å utfolde seg, samtidig som han i sin allmakt også setter grenser for det. Det onde kan derfor ikke nå lenger enn Gud vil.
Teodicéproblemet brukes av enkelte ateister for å begrunne at Gud ikke eksisterer. Det argumentet som da vanligvis trekkes frem, er at troen på en Gud som både er allmektig og god blir selvmotsigende, i møte med lidelsen i verden. Man hevder da at påstanden om at Gud er allmektig, utelukker påstanden om at han er god, og vise versa. På dette grunnlag konkluderes det så med at det er selvmotsigende å hevde at den allmektige og gode Gud eksisterer.
Det er god grunn til å protestere mot dette resonnementet. Det er i realiteten ikke logisk holdbart, særlig fordi det bygger på en feilaktig forståelse av hva en såkalt kontradiksjon, eller selvmotsigelse, er. En kontradiksjon har vi først når vi om den samme tingen sier at den både er og ikke er noe, både har og ikke har en egenskap. Vi kan for eksempel ikke si at Gud er både god og ikke god. Det blir selvmotsigende.
Den oppfatning at Gud er allmektig og god er altså ikke selvmotsigende i egentlig forstand. Her legges det nemlig ikke frem en påstand om Gud som deretter blir benektet. Det sies derimot to forskjellige ting om Gud, og på logisk grunnlag lar det seg ikke utelukke at begge påstander kan stå sammen og være riktige. Dessuten kan det, som flere har påpekt, hevdes at Gud kan ha en bestemt grunn til ikke å fjerne lidelsen og det onde fra verden (C. S. Lewis).
