Fra DagenMagazinet.noDen 18. januar 2008.
Av Ragnar Hasting.
De fleste tenkende mennesker i vår vestlige kultur opplever den tiden vi lever i kaotisk og forvirrende, både globalt, nasjonal, lokalt og personlig. Det føles som om alt er i oppløsning og forandring – til det verre. Selv vi som kaller oss kristne føler oss forvirret, rådløse og deprimert over tingenes tilstand og negative utvikling. Det oppleves som om alt ryster, og vi leter etter en «fast grunn».
Endens tid
Dette burde imidlertid ikke komme overraskende på den som studerer Bibelen, for gjennom dens profetiske bøker har vi fått beskrevet verdenshistorien på forhånd. Sammenligner vi det profetiske ord med det som skjer i verden i dag, både i vest og i det vi kaller den tredje verden, for ikke å snakke om utviklingen i Israel og Midtøsten, er det tydelig at vi lever i den mest turbulente, spennende og avgjørende tid i verdens historie. Vi lever i avslutningen av det Bibelen kaller «endens tid», tiden like før Messias gjenkomst. Det er både skremmende og interessant å oppleve hvordan de profetiske ord, både i GT og NT utfolder seg for våre øyne i dag.
Globalt ser vi store endringer i klimaet. Det skjer en global oppvarming som forårsaker nedsmeltning av isbreer og polaris og som resulterer i større og kraftigere sykloner, oversvømmelser og andre katastrofale ødeleggelser. Vi opplever tsunamier, flomkatastrofer, voldsomme skogbranner og hyppige jordskjelv.
Verden rystes også av krig og brutale diktatorer, og religiøse fanatikere driver rene folkemord, med terror og forfølgelse av mennesker med jødisk/kristen tro. Midt i dette virvaret opplever vi en hel verden, med FN og EU i spissen, som bøyer seg for sverdets religion – islam – og støtter dem i deres målsetting om å utradere sin hovedfiende, Israel, som imidlertid utgjør bolverket mot islams stormløp mot et Eurabia og deres drøm om verdensherredømmet.
Jesus forteller oss i Mat 24 og 25 at i de dager, før «menneske-sønnen kommer i sin herlighet» skal det være store omveltninger og trengsler på jorden. Det som skjer på jorden er resultatet av en krig i himmelen mellom Guds engler og Satans demoner. Bibelen sier at Satan vet at han har kort tid igjen, og han intensifierer sin kamp om menneskenes sjeler. Han kjenner Guds plan og vilje og ønsker å ramme ham ved å forføre så mange av Guds barn som mulig og dra dem med seg i sitt fall. (Jeg vil anbefale en bok av Derek Prince: «Krig i himmelen», som nylig er kommet ut på norsk.)
Gud ryster veden
Det er Gud som i dag ryster alt som kan rystes (Hag 2:6-7 og Heb 12:26-27). Han prøver menneskene, og han tillater at Satans løgnånder får bedra de som ikke vil omvende seg til ham. Hysteriet om den globale oppvarmingen er et slikt bedrag. Som om Gud ikke skulle ha kontrollen?! Men de sataniske krefter som står bak forsøket på å danne en verdensregjering, bruker påstanden om en menneskeskapt global oppvarming som et argument for å få kontroll over alt og alle. Videre er avkristningen en forutsetning for å få kontroll over menneskenes sinn, og vår humanistiske, sosialistiske regjering er en del av alt dette.
Sannheten om den globale oppvarmingen er at vår eneste energikilde, solen, er kilden til det aller meste av klimaendringene. Men solen leverer ikke en konstant mengde energi. Dens energiproduksjon øker i takt med solflekkaktiviteten i sykluser på 11 år. Dessuten er solaktiviteten i våre dager den høyeste på 300 år og kan bli etterfulgt av en nedkjøling og en miniistid. Studier utført av mange (ukorrupte) vitenskapsmenn viser at FN har manipulert sine siste klimarapporter for å underbygge sin propaganda om at oppvarmingen er menneskeskapt.
I IPCCs rapport fra 1996 ble det dokumentert en periode i Middelalderen der middeltemperaturen var ca. tre grader høyere enn i dag. Den gang var det vikinggårder på Grønnland, og en kinesisk ekspedisjon i Arktis i 1421 fant lite is ved Nordpolen. Senere opplevde verden «den lille istid» i 17. og 18. århundre.
Også hovedkilden til luftforurensninger og CO2 utslipp blir fortiet. Naturfenomener, som vulkanutbrudd, står for ca. 90 prosent av all luftforurensning. De menneskeskapte utslippene er minimale i verdensmålestokk, men de kan være katastrofale nok lokalt.
Gud ryster Israel og menigheten
Gud ryster ikke bare verden og nasjonene, han ryster også Israel og sin menighet. Det er mange kristne som ikke forstår Guds strenghet og rettferdighet. De forstår heller ikke Guds plan for Israel og menighetens rolle i endetiden. Derfor er det så mye åndelig forvirring og splittelse i dag, og Jesus advarer på det sterkeste mot forførelse i endens tid.
Når det gjelder Israel har Gud bare oppfylt sitt profetiske ord over folket, det han gav dem gjennom Moses i 5. Mos 28. I versene 1-14 fikk de løfte om velsignelse hvis de ville lyde hans røst. Men hvis de gjorde opprør mot ham, skulle forbannelsene i versene 15-68 komme over dem. Det er denne prosessen de har måttet gjennomlide i historiens løp frem til Gud igjen begynte å samle dem i deres eget land etter 2. verdenskrig. De var stolte og ulydige og er det fremdeles. Så lenge de som folk ikke erkjenner den lovede Messias som han sendte dem og omvender seg, vil Gud fortsatt måtte tillate å sende prøvelser over dem. Men han holder sin hånd over dem og beskytter dem mot utryddelse, og en rest (de som svarer på Guds kall) skal bli frelst, sier Paulus i Rom 9-11. Og den stadig voksende messianske bevegelsen i Israel viser at Gud holder sine løfter.
Ingen troende kan i dag unngå å se at kirkesamfunn og menigheter rystes. Kristenheten i de vestlige land har i de siste par hundre år vært splittet i mange forskjellige kirke- og trossamfunn, ettersom Gud suksessivt har gitt mer åndelig åpenbaring. Hver ny åpenbaring har imidlertid skapt strid og splittelse, fordi de gamle «vinsekkene» aldri har villet ta imot «den nye vin». Det er sekterismen som råder. Det siste store trossamfunnet, eller trosretningen, som ble dannet, var Pinsbevegelsen i årene før første verdenskrig, som var «startskuddet» for «endens tid» – tidsperioden før Jesu gjenkomst.
Men Jesus kan ikke komme tilbake til et frafallent folk. Derfor må Gud rense menigheten for all den «surdeig» som har fått utvikle seg. I dag kan enhver se at vår lutherske statskirke er blitt en skjøgekirke i full oppløsning. Et bibelkritisk og erstatningsteologisk kirkehierarki, med en antikristen kirkeminister på toppen, har full kontroll på avkristningen. «Kom ut fra henne, mitt folk...,» lyder budskapet til de troende i Åp 18:4.
Også frikirkelige miljøer rystes. Det gjelder spesielt de litt større pinsekarismatiske menighetene som har hatt en viss fremgang. Vi har sett og opplever fremdeles store konflikter. Årsaken synes å bero både på lederstruktur og splittende, ubibelsk lære. Ledere som har bygd opp en menighet rundt seg selv, eller har stått i en lederstilling over lengre tid og blitt populære, blir lett offer for «djevelens listige angrep».
Når så disse lederne har et «brødrefellesskap», der lojaliteten er større enn til deres menigheter, er det lett å tenke: «Vi har fått åpenbart hele sannheten i Guds ord». Stoltheten sniker seg inn, og med den følger frykten for å miste sin posisjon. De tror lett at de er satt i menigheten som «hodet», bærer av Guds ord og ånd og at de åndelig står over menigheten, ofte sammen med et håndplukket «råd» av lojale medlemmer. Når menigheten erfarer at dens behov og ønsker ikke blir møtt, kommer ledelsen i en forsvarsposisjon og blir kontrollerende, og splittelsen er et faktum.
En leder (pastor) må ha hyrdens gave, være ydmyk og lyttende og ha empati (1. Pet 5:2-3). Han må videre utnytte de nådegavene som er i menigheten og være åpen for fornyelse og menighetens åndelige vekst. Gaven til å prøve ånder må også finnes i en menighet. Men selve nøkkelen til at en leder kan føre en menighet frem til visdom og vekst i Guds ord er at han forstår Guds handlingsplan for Israel og menigheten før Jesu gjenkomst og at menigheten velsigner og støtter Israel (se Rom 9-11 og Ef 2 og 3). Mangler det er lederen åndelig blind.
