Fra DagenMagazinet.no 2. september 2008.
Af Kurt Urhaug.
Det er spennende å følge med i Bibelen og tiden. Disiplene var opptatt med endetidens drama. Jesus satt på Oljeberget og fortalte om templets ødeleggelse. Disiplene spurte han da og sa: «Si oss, når skal dette skje? Og hva skal være tegnet på ditt komme og på denne tidsalders ende?» Matteus 24.
Det er naturlig å spørre slik. Vi ser det samme tema i apostelmøtet i Jerusalem. Det oppstod et skarpt ordskifte, men de måtte orientere seg ut fra det profetiske bibelmateriale. Et av temaene i apostelmøte var jødenes rolle i Guds plan. De opplevde ikke at jødene tok imot evangeliet, men det gjorde hedningene. Dette utfordret apostlene.
Men Jakob sier: «Brødre, hør på meg! Simeon har fortalt hvordan Gud fra først av sørget for å ta ut av hedningene et folk for sitt navn. Og med dette stemmer profetenes ord overens, som det står skrevet: Deretter vil jeg vende tilbake og igjen oppbyge Davids falne hytte. Det nedbrutte av den vil jeg igjen oppbygge, og jeg vil gjenreise den, for at resten av menneskene skal søke Herren, ja, alle hedningefolkene som mitt navn er blitt nevnt over.» Apg 15.
Det står noe først på Guds agenda. Det er hedningene! De vil ikke si at Gud er ferdig med Israel og det jødiske folket. Apostelen Paulus var selv til stede i Jerusalem da de drøftet dette. Han omtaler senere Israel som en hemmelighet. «Forherdelsen er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn.» Rom 11.
Til Efeserne skriver Paulus at hedningene er medarvinger, «de hører med til legemet og de har de i løfte i Kristus Jesus ved evangeliet.» Ef 3. En kan undres over mange ord og utrykk, men vi får det forklart. «Legemet» blir forklart i Kol 1 at det er menigheten. Dette kaller apostelen for Kristi uransakelige rikdom. Ef 3.
Det er noen spennende sannheter rundt det som har med menighetens sin rolle i endetiden. Vi må heller ikke blande det som har med Israel sin betydning. Det gjorde de heller ikke på apostelmøtet. Bortrykkelsen av menigheten er et av de spennende tema.
Det undrer meg ofte hvor store forskjeller det er i eskatologien. I brevlitteraturen ser vi at leserne har forskjellige meninger. Paulus skriver og underviser dem. Til korinterne sier han: «Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved en siste basun.»
Til tessalonikerne blir bortrykkelsen forklart noe mer detaljert og apostelen skriver: «For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren.»
Vi ser at menigheten er både de døde i Kristus og de levende i Kristus. Dette er menighetens salige håp. Brevlitteraturen bruker eksempler fra kornhøsten i Israel og fortellingene om Adam og Eva for å streke under de forskjellige hendelser i endetids drama.
Bortrykkelsen av menigheten er en begivenhet som kan skje når som helst. Israel vil da være verktøyet videre for fullendelsen av Guds historiske frelsesplan. Israel er lilleviseren på Guds klokke.
