Kronikk i DagenMagazinet.no 26. januar 2009.
Af Gunnar Soppeland.
Ser vi tilbake på året som gikk, var det flere hendelser som vakte stor oppsikt og kom i det offentlige søkelyset. En oppregning vil føre for langt, men jeg tenker her på saker av både verdslig og åndelig art.
Debatter om ulike åndelige syn og retninger vil nok holde frem også i kommende år, og de politiske sakene som har skapt bekymring og engasjement hos mange, vil sikkert bli heftig drøftet før stortingsvalget til høsten.
Men ser vi alt under ett, er enkeltsakene bare symptom på at en ustadig ånd ligger under og påvirker det som skjer i de forskjellige sammenhengene. Ønsker vi å snu utviklingen må selve ånden angripes, ikke bare utslagene av den.
Den ustadige ånden har en egen magi som oppildner menneskets trang til fritt å kunne definere og bestemme mål og mening ut fra seg selv og sine ”følte behov”. Den skiller mennesket fra dets egentlige opphav, i motsetning til den stadige ånden som alltid vil fornye de opprinnelige gudgitte livsbetingelsene.
Historien har mange eksempler på personer som hadde en stadig ånd i forhold til sin samtid. For ettertiden ble de stående som urokkelige støtter. Åndshøvdinger kalles de gjerne.
Carl Fr. Wisløff er nylig omtalt i en slik sammenheng. Og slike høvdinger trengs til alle tider, ikke minst i våre dager. Deres oppgave var alltid å kunngjøre Bibelens ord. Når dette måtte vike frå læresteder og talerstoler måtte de ta radikale og nødvendige konsekvenser av dette.
Vi som kjenner Davids historie, vet at han som ung gjeter (hyrde) hadde en tillitsfull og stadig ånd som under alt stolte på Herren. Seieren over Goliat gav Israel utfrielse fra både skam og motløshet. Davids kjennskap til Herren, hærskarenes Guds navn, snudde en situasjon som i lang tid hadde gjort Saul og folket motløse og redde.
Ustadig politisk og religiøs situasjon
En ustadig ånd er uten feste, mål og mening fordi den har seg selv i sentrum. Dette skinner tydelig igjennom på mange områder i dag.
Under den politiskske samfunnsbyggingen ligger en verdslig livsanskuelse som bygger på fornuften og de oppdagelsene menneskeånden selv er kommet frem til. Mennesket blir dermed redusert til en materie som kan formes etter tilfeldige tanker og ideer. Absolutt Bibelsk sannhet må holdes utenfor fordi denne gjør vold mot fornuften og de naturlige sammenhengene fornuften bygger på.
På det religiøse området vil den ustadige ånden benytte seg av og tro på mangt som har med Guds rike og det evige å gjøre. Den kan se fram til at Guds rike skal seire over det onde og være ivrig i sitt eget engasjement for denne saken.
Men dens ambisjoner om makt, autoritet og verdslig innvirkning er tvers igjennom hedensk og Guds-fiendtlig. Denne ånden er ustadig og usikker i forhold til Skriften fordi den mangler Skriftens lys, og kan ikke skille rett mellom frihet/trelldom, lys/mørke, rett/urett, ånd/magi eller ånd og alkoholrus. (Jfr. Todd Bentley skandalen)
Mangler det avgjørende punktet
Saken til den ustadige ånden og Kristi sak er ikke den same. Den ustødige ånden mangler det avgjørende punktet som utgjør både grunnlag og virkemåte for Guds rike. Den tar Guds navn med på falske løsninger for å møte folks ”følte behov” og gjøre alle tilfreds.
Den ustadige ånden roper på samspill mellom ulike retninger og vil at kristne nå skal legge all uenighet til side og arbeide for felles framgang. Gud blir en fellesnevner av de mange religiøse oppfatningene. Enhet med Gud blir det samme som å likestille Gud og mennesket gjennom menneskets egne gudstanker. Bibelens Gud tvinges bort og vanhelliges.
”Mennesket intet og Kristus alt”.
På ropet om samspill mellom retningene, svarer den stadige ånden nå som før: - Hva samfunn, hva samklang, hva enhet er det mellom rettferd/urett, lys/mørke, troende/vantro eller Guds tempel og avguder? (2.Kor.6:14)
Den stadige ånden møter alle brudd på Bibelens autoritet med Bibelens eget radikale ord. Nåe en av nåde er utvalgt og kallet av Kristus til å være hans disippel og venn, kan en ikke være utro og leve et dobbeltliv. Her gjelder enten-eller.
”Konservative” biskoper, eller andre som deltar i innvielse av, eller samarbeid med homoliberale biskoper eller prester, sier her både-og. Er det ikke lenger liberalt å bryte med pastoralbrevene og Calmeyergatelinjen, kan en spørre. (Calmeyergatelinjen innebærer nei til alt frivillig samarbeid med dem som bryter med Bibelens autoritet)
Den stadige ånden kjennes på at den overbeviser om synd, rettferdighet og dom slik at det enkelte menneske får beskjed om hvor en faktisk står i forhold til evigheten. Ånden kan da gis mulighet til å gjenføde mennesket og omplassere det slik at det får et nytt ståsted i forhold til Gud.
”Når mennesket er intet og Kristus alt, først da blir treet godt", seier Hugo Odeberg. Dette er det avgjørende punktet som alt står eller faller med i tiden fremover. Skal den ustadige ånden fortsatt råde, vil antall gjenfødte kristne reduseres i alle sammenhenger i takt med tildekkingen av disse bibelske realitetene.
Oppgjørstimen er inne
Det var en ustadig ånd som førte David til fall. I oppgjørstimen bad han Gud om å fornye en stadig ånd inne i seg og ikke ta Den Heillige Ånd fra han. Han måtte altså vende tilbake til det gudsforholdet han var kommet bort fra.
2. Sam 12:13 og salme 32 viser at han fikk svar på stående fot. Den stadige ånden melde seg straks til tjeneste og drev bort den ustadige ånden, og alt det den hadde ført med seg.
Situasjonen for oss i dag ser for meg ut til å være like dramatisk som den var for David. Og bønnen om å ikke bli fratatt Helligånden er like aktuell.
Spørsmålet er bare om følgene av et radikalt oppgjør blir større enn det vi tåler og våger å være med på. Den stadige ånden bygger ikke videre på det den ustadige ånden har snekret sammen. Han bygger alt fra grunnen av.
Skriften seier at Ånden gis til dem som lyder ham. Vil vi ikke høre og lyde han i det han vil si oss, vise oss, eller drive oss til etter Ordet, gjør vi Ånden sorg og driver ham og redningen hans bort i fra oss.
Det er altså ikke tilstanden vår som her er det største problemet. Åndens sorg er at vi unnskylder oss med våre egne ord og falske navn på omstendighetene våre, og derfor aldri kommer til oppgjør med dem.
Ønsker vi en stadig ånd må vi også svare for om vi ønsker fullt lys over synd, rettferdighet og dom. Først i våre egne liv, deretter i sammenhengene vi står i.
Jeg er på ingen måte den rette til å klandre andre for situasjonen vi er i. Ved dette årsskiftet har Davids bønn også vært min bønn. Egne utfordringer både i nære og fjerne sammenhenger roper etter en mye stadigere og sterkere ånd enn det jeg representerer. Men jeg vil gjerne gi akt på den sti min fot skal gå, og la alle mine veier være rette i det veistykket jeg har igjen, slik Orspr. 4,26 oppfordrer til.
-----------------------
Venligst oversat fra nynorsk af Gunnar Soppeland.
------------------------------------------------------------------------
