Af cand. theol. Olav Andreas Dovland.28. december 2008.
Noe stemmer ikke!
Matteus 2:2: ”Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes dager, se, da kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem.” Merk! De kom ikke til ”Vestbredden”. Ei heller til ”Palestina”.
Esekiels Bok bekrefter at Judea var vanlig bruk under eksiltiden (596 – 538), en 70-årsperiode fra 605 til 538.
Mikas Bok ca. 200 år tidligere, bekrefter også at Judeanavnet var vanlig. Det babylonske riket var enormt stort. Mer enn 1500 år var hovedstaden verdens viktigste handelssentrum. Her møttes handelsveiene mellom øst og vest.
Vi har et enormt arkeologisk materiale, så vel som skriftlige kilder fra denne tiden. Palestina finnes overhode ikke som en ”nationhood eller stateshood”.
Vestbredden finnes heller ikke.
Før nederlaget i 1967 var det ingen som talte om noe palestinsk folk, verken i FN, vestlige media eller endog de arabiske land… Selve navnet Palestina og palestiner er et historisk falsum, noe som allerede Peel-kommisjonen påpekte i sin innstilling av 1937.
For noen år siden besøkte paven Israel.
Det ble en mediebegivenhet. Arafat brukte anledningen godt. Han uttalte seg om apostelen Peter og hans ”palestinske” identitet.
En av Arafats nære medarbeidere, storrøkeren Hanan Asrawi, proklamerte med skingrende stemmeleie: ”Jesus var den første ”palestiner”. Han ble født i min hjemby Betlehem.”
En annen ”tekst” er viktig. ”Det eneste juridiske innhold i begrepet Palestina, er det mandatområde Folkeforbundet trakk opp grensene for i 1920.”
Det er en gåte at ikke flere gransker fakta!
Pressen virker uinteressert. Daglig spyr våre TV-kanaler ut usammenhengende historiske løgner om et Palestina og palestinerne. De er som bjellesauer som bræker i øst og i vest.
Kirken virker uinteressert. Og som kirkens ledelse, så presteskapet. Politikerne har andre ting å fare med.
På Jesu tid fantes det heller ingen nasjon som het Palestina.
Landet het Judea. Innbyggerne kaltes judeere – jøder.
To kjente romerske historieskrivere het Tacitus og Dion Kassion. De skrev omfattende tekster om Judeas mange forsøk på å frigjøre seg fra den romerske okkupasjonen. De levde og skrev om de to jødiske opprørene i periodene 66-73 og 133-135 e. Kr. Ingen av dem antyder engang i sine skrifter at landet het Palestina!
Titus (39-81), sønn til keiser Vespasian, fikk klar ordre om å underlegge seg Judea, ikke Palestina. Det er ingen uoverens-stemmelser mellom romerske og jødiske historieskriverne om navnet. Dette er bevis for at navnet ”Palestina” og ”palestiner” ikke fantes. Begrepene er der, men det krever en ny artikkel.
Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Ofte er det heller ikke nødvendig å tro. Jeg har behov for å vite! Jeg klandrer kirkens ledelse for at denne saken neglisjeres. Jeg er i ferd med å tro at biskopene, eller noen av dem, heller ikke kan historien.
Det er underlig at en mynt skal kunne endre historiens gang.
Er det derfor at mynten blir oversett av dem som forstår at den er et tungt bevis?
Romerske myndigheter støpte en minnemynt etter at Judea var tatt og templet i Jerusalem vanhelliget. På mynten kan to viktige ord leses: ”Judea Capta”, ”Det erobrede Judea”. Altså ikke ”Palestina Capta”, ”Det erobrede Palestina”. (”The Bible as History”, s. 164 f; ”Men Bibelen hadde rett”, s. 137.).
Og mellom Forum Romanum og Coloseum i Paris står Titusbuen den dag i dag. Den ble reist til minne om Titus felttog mot Judea og Jerusalem, som ble fullstendig rasert år 70 e. Kr. Ikke til minne om det erobrede Vestbredden og Palestina.
Dette fører oss til keiser Hadrian og hans vanvittige og destruktive politiske plan. Han ble så bitter etter Bar-Kokhba-opprøret (133-135) og jødenes, det er judeernes motstand og kamp mot romerne at han tenkte ut den verst tenkelige hevn.
Keiseren ble rasende over jødenes kamp for frihet i eget land at – for å si det med ordene til en respektert nålevende historiker, Bernard Lewis, så ”gjorde Hadrian et energisk forsøk på stampe ut ikke bare glørne av oppstanden, men også den jødiske nasjons- og stats-dannelse, for derved å utslette oppstandens jødiske preg”.
I denne hensikt var det at keiseren endret navnet Jerusalem til Aelia Capitolina, og Judea til Syria-Palestina – etter jødens aller verste fiender, nemlig filisterne. Filisterne (som etter hvert ble til det fonetiske begrepet palestinerne) er blitt borte.
Keiser Hadrian er ”gått bort” som det noe komisk heter i dag. Navnet er likevel tankevekkende. Den som har gått (seg) bort vet vi jo ikke hvor har tatt veien.
Romerriket oppløstes - Jerusalem lever.
Judea er der, selv om sannhets fiender sier Vestbredden, Palestina og palestinere. Det vil være korrekt å kalle dem for palestinaarabere.
Den som fornekter og forakter historien har ingen fremtid!
Noen vil stjele den!
