Fra DagenMagazinet.noInterview med Jan Bygstad.
3. marts 2008.
Ved Tore Hjalmar Sævik.
Forfatter Magnus Malm og prest Jan Bygstad er enige om at Martin Luther har fått mindre innflytelse som åndelig veileder, men forklarer det på svært forskjellig vis (Læs interview med Magnus Malm her.).
I en del miljøer har en henvisning til Martin Luther (1483 -1546) blitt betraktet som en bekreftelse på at man er på trygg teologisk grunn. Å være luthersk og bibelsk har vært sett som to sider av samme sak.
Men Luther er blitt betraktet som en reformatorisk pionèr også i kretser der man er uenig i for eksempel dåps-og nattverdssynet hans.
Statskirkekompromisset.
Jan Bygstad er prest i Bergen menighet av Det Evangelisk-Lutherske Kirkesamfunn og nestformann i Nord-Europeisk Luther-Akademi.
Bygstad mener at det å være luthersk ofte kan brukes nærmest som et skjellsord, selv i sammenhenger som kaller seg lutherske. Han understreker at det ikke er Luthers person som er viktig når en kaller seg lutheraner.
– Luther var feilbarlig som andre mennesker og på mange områder et barn av sin tid. Det sentrale er den kristendomsforståelsen som kommer til uttrykk i de lutherske bekjennelsesskriftene, sier han. Men denne ser han stadig mindre av:
– I dag er lutheranere en utrydningstruet art. I alle fall i de nordiske landene ser vi i veldig liten grad igjen klassisk luthersk kristendom.
I et langt historisk perspektiv hevder Bygstad at dette henger sammen med en rekke historiske faktorer, for eksempel at Luther ble nødt til å inngå et kompromiss med kongemakten og etablere statskirker for å få gjennomført reformasjonen.
Dessuten mener han sekulariseringen av universitetene fra 1800-tallet og framover gjorde at mange som utdannet seg til prestetjeneste ble preget av rasjonalistisk og bibelkritisk teologi.
Lov og evangelium.
I statskirkene mener Bygstad at folkekirkeideologien og liberalteologien gradvis har fått større innflytelse i etterkrigstiden og dermed har omdannet hele den grunnleggende kristendomsforståelsen.
– I andre kirkelige sammenhenger og i de frie lutherske organisasjonene er dette i liten grad tilfelle, men der har karismatikk og kirkeveksttekning i voksende grad fått prege kristendomsforståelsen, parallelt med en synkende bibelkunnskap, sier han, og utdyper:
– Luthersk kristendom er nådemiddelkristendom, den lever av og i nådens midler. Det er disse som virker og gir rettferdiggjørelse, helliggjørelse og åndelig liv og vekst.
Innenfor kirkeveksttekningen, sommer og mer ser ut til å ta over som styrende ideologi, er veksten et resultat av pragmatiske grep og egeninnsats.
Den er i liten grad frukt av samlingen rundt nådemidlene, sier han, og sikter med dette til forkynnelsen av Guds ord og sakramentene dåp og nattverd.
– I forkynnelsen må det skilles klart mellom lov og evangelium. Der det rotes med dette, blir evangelisk-luthersk kristendom borte, sier han.
Spiritualitet.
Et tredje strømdrag som ifølge Bygstad har svekket den lutherske kristendomsforståelsen, er en «katoliserende spiritualitet», representert eksempelvis ved den svenske pinsevennen og forfatteren Peter Halldorf.
– Her finner vi et annet åndelig grunnsyn. Helliggjørelsen blir betraktet som en helbredelsesprosess og ikke som et resultat av Guds ords virkning i samspillet mellom lov og evangelium, mener han.
– Noen vil hevde at interessen for annen spiritualitet kan skyldes at lutherdommen er blitt oppfattet som tørr?
– Det kan vel kanskje stemme, men det mange identifiserer som lutherdom i vårt land, er en kristendomstype påvirket av en gren av pietismen som hadde hentet viktige impulser fra calvinsk fromhetsliv, sier Bygstad.
Han påpeker at den sveitsiske reformatoren Jean Calvin forkastet kirkens liturgi, faste bønner og kirkekunst- og musikk, noe Luther ikke gjorde.
– Luthersk spiritualitet er samlet om nådemidlene og har grunnfeste i søndagens gudstjeneste med en rett forkynnelse av evangeliet og forvaltning av sakramentene.
– For det andre kommer den til uttrykk i synet på det daglige arbeid.
Det åndelige livet er noe vi lever ut i det daglige kallet, ikke bare når man er med på møter eller evangeliske kampanjer. Å tjene Gud er ikke noe ekstraordinært, men hører hverdagen til.
– Vi trenger ikke å forlate hverdagen for å tjene Gud, tvert om skal Gud inn i hverdagen.
– For Luther innebar dette blant annet et generaloppgjør med middelalderens munkevesen, sier han.
Objektivitet.
At karismatisk kristendom vinner terreng i verden i dag samtidig som luthersk kristendom mange steder går tilbake, henger etter Bygstads syn sammen med vektleggingen av åndelige opplevelser.
– En luthersk kristendomsforståelse legger vekt på det objektive. Det vil si at jeg ikke møter Gud i åndelige opplevelser i eget hjerte, men nettopp i nådemidlene som kommer til meg utenfra. Det er bare disse som kan gi sunne og rette erfaringer.
Karismatikken representerer en utpreget subjektiv kristendoms-forståelse, der vekten blir liggende på opplevelsen av Ånden i eget hjerte, hevder han.
– En del av karismatikken passer godt med modernitetens og postmodernitetens relativisme og individualisme. Sannhetskravet anses som brysomt, og da sitter man tilbake med det subjektive.
– Det kan ikke være at lutherdommen har problematisert erfaringen for mye?
– Poenget er ikke å problematisere den kristne erfaringen, men at den rette åndelige erfaring springer ut av det objektive. Følelser og opplevelser er noe en lutheraner ikke er på jakt etter, men som kommer som frukterav Ordet - hvor og når Gud vil, sier han.
Frelsesspørsmålet.
Det er blitt hevdet at den klassiske lutherdommens svakere stilling henger sammen med at kristenheten i dag står overfor andre utfordringer enn på Luthers tid. Bygstad er uenig:
– Hovedspørsmålet på 1500-tallet var hvordan et menneske kan bli frelst, hvordan jeg kan finne en nådig Gud.
Dette er ikke et spørsmål som mennesket i noen epoke vil stille av seg selv, men som bare kan vekkes gjennom en rett forkynnelse av Guds hellige lov, sier presten.
Han hevder at få i dag våger å forkynne loven «slik den skal forkynnes».
– Helvetesstriden på 1950-tallet medvirket nok til å skremme mang en forkynner fra å tale så klart om disse tingene som Det nye testamente gjør.
Han vil ikke spå om lutherdommens framtid, men er ikke spesielt optimistisk.
– Fortsatt finnes det små kirker og bevegelser som vil ta vare på denne kristendomsforståelsen, men de er helt klart marginale. Men kanskje vi vil se en reaksjon i fremtiden? undrer han.
Læs her.
