Fra Kommentar-Avisa.no18. februar 2008.
Av Jørgen Høgetveit.
(Tidligere trykt i bladet Lys 2002).
I des. nr. av Lys 2001 slo en opp en del kritiske merknader om Marie Monsens teologi og virke basert på en nylig utkommet bok. Det gjorde at vi fikk inn et par reaksjoner. Den ene opplyste oss om en kassett av bibelskolelærer på Fjellhaug i over 50 år, Øyvind Andersen (Ø.A.). Han fortale interessant om hva som bevirket at den bibeltro teologen S. Odland sluttet på Fjellhaug.
Vi summerer opp en del av det han forteller.
Innledningsvis sier han ”at jeg har neppe møtt et menneske i mitt liv - ja, det er to til jeg kanskje kunne side-stille med Odland - som personlig i den grad har vært knyttet til Bibelen som Guds Ord, som nettopp Odland.”
Han minnes en samtale de hadde om kvinnelige prester - i midten av tredveårene - han kom med argumentene mot dette, ”men, sa Odland, det hjelper jo ikke hva man sier; der står dog noget skrevet”.
Det var ”hans motlegg, Der står dog noget skrevet, sa Odland” og fortsatte: ”Og hva de nu enn sier og argumenterer; det står dog noget skrevet.” – ”Han holdt seg nøye til det” sier Ø.A. og fortsetter å referere Odland:
”Guds ord tillater ikke en kvinne å opptre som lærer, offentlig lærer i Guds menighet.
Hun skal få være i ordets tjeneste og i bønnens tjeneste.
Han var ikke noen tilhenger av at kvinnen skulle tie stille og ikke få lov til å tale i noen sammenheng, men hun skulle ikke opptre som lærer, ikke ha den offentlige forkynnelsen og den forkynnelse som fører med den læremessige, normerende virkning i Guds menighet.
Det var ikke tillagt kvinnen, men mannen alene.
Følgelig kunne hun ikke ha en prestestilling.
For det er jo nettopp den læremessige autoritet presten skal representere i menigheten.
Han hadde et veldig fornuftig og fint standpunkt der og overfor våre kvinnelige misjonærer var han jo meget hyggelig oppmerksom.
Men det ble laget intriger i mot ham, og en av våre ledende brødre bekjente for meg for mange år siden at ”Jeg var skyld i, ikke alene men medskyldig, og kanskje hadde jeg hovedskyld i, at Odland kom fra Fjellhaug.
Vi visste hva vi skulle gjøre for at han skulle slutte, så averterte vi ham offentlig sammen med Marie Monsen, og averterte Marie Monsen som taler sammen med professor Odland.
Da visste vi at han måtte slutte, og det gjorde han da også”.
Og den samvittighetsnød og kval som den samme mann fikk, den var stor den.
Men nå er han tross alt vel hjemme hos Herren allikevel.
Så her har vært ting før oss her i verden også.
Det går ikke så stille og rolig for seg i Guds menighet, skjønner dere.
Og jeg kom en gang i mine yngre år til å si det til en av våre misjonsvenner borte på Jæren.
Nei, du vet åssen det er med en elv, sa han, som renner stille og rolig og ikke noe stemmer imot, så er det så stille og pyntelig og pent.
Men hvis det er noe som demmer opp for strømmen, så begynner`n å bruse, sa han.
Og sånn er det her også.
Når det er noen som ikke kan gå med strømmen og mengden og holder seg til Guds ord, så begynner det å bruse og fosse, og da kan det bli nokså mye leven, sa han.
Det var i grunnen et godt bilde.
Det har vært sånn fra begynnelsen av.
Og det er i den forstand Jesus sier at han er fred.
Han sier også han ikke er kommet for å kaste fred, men ild på jorden.
Så det er begge deler, alt etter hva det dreier seg om.”
(Hentet fra AKFs kasett tape 257 s.b. Ø. Andersen fra en skoletime på Fjellhaug.)
Kommentar i Lys til saken.
Likestillingsstriden går mye lengre tilbake enn dette eks., men det viser at allerede på Odlands tid var striden hard og giftig - og skadet både arbeidet, den bibeltro teologi og fellesskapet fordi, Guds vilje ble undergravet og fornektet.
Det trengs virkelig til åndelig besinnelse.
----------------------------------------
Læs artiklen her.
