Fra Kommentar-avisa.no23. januar 2008.
Af Jørgen Høgetveit.
Bibelen omtaler en rekke steder Israel som en ren jomfru som er fridd ut og ektet av Herren for å gjøre Hans vilje og oppdrag her i verden, men de falt fra Han igjen og igjen og ble etter hvert en skjøgenasjon ledet av fryktelige konger og presteskap.
En utro ektefelle som ga seg over til avgudene – mens Herren igjen og igjen kalte på henne for å få henne tilbake, men hun kom ikke.
Til slutt måtte han la henne fare sine egne frafallsveier som førte mot tukt og undergang – slik at bare en rest ble tilbake og ble reddet.
Hun fikk skjøgens forlokkende vesen som er skildret en rekke steder.
Verst finner vi det i 5. Mosebok hvor det står om ”tempelskjøge” og ”skjøgelønn” som Gud sier ikke skal finnes i Herrens hus og blant Israels døtre.
”En skjøge er en kvinne som er vanæret, skal de ikke ta til ekte, - ” sier 3. Mosebok 21.
Og hva en skjøge gjør med den de får lokket til utroskap, omtaler Ordsprogene 6, 26 slik:
”For en skjøge armer en mann ut like til siste brødleiv, og annen manns hustru fanger en dyr sjel.”
Og 7,26 taler om en kvinnes utseende med ”en skjøges klær og med svikefullt hjerte.”
Og lengre ute står det at en skal ”gi Herren sitt hjerte” og ” fly skjøger” – ”For skjøgen er en dyp grav og den fremmede kvinne en trang brønn.” og ”øder sitt gods”.
Livet ligger fort i grus.
Alle profetene som kalte jomfru Israel tilbake til Herren, taler om skjøgens vesen og resultatene av frafallet og den makten skjøgen hadde til å trekke folket ut i ulykken.
Vi kan bare tenke på David og Batseba og Samson som til slutt ble trøtt av hennes innsmigrende mas og åpenbarte hvor hans styrke lå – og ble ødelagt.
Og skjøgen ble behandlet etter sitt vesen sier Joel for ”de gav en gutt for en skjøge, og solgte en pike for vin, og den drakk de opp.” Profeten Nahum sier om skjøgen at ” hun den fagre og trollkyndige skjøge, som solgte folkeslag ved sin uttukt og hele slekter ved sine trolldomskunster.”
Og ille gikk det også med den fortapte sønn blant skjøger, men han våknet til sist opp og kom seg hjem igjen til farshuset.
Paulus rydder opp med Korinterne ved å si dem at troens barn er Kristi lemmer som ikke skal gjøres til ”skjøges lemmer” for den som ”holder seg til skjøgen, er ett legeme med henne” for da blir man ”et kjød”.
Og Peter taler i 2, 14 om at her er det sterke krefter ute og går for de ”har øine som er fulle og umettelig i synd; de forlokker ubefestede sjeler; de har hjerter som er oppøvd i havesyke, de forbannelsens barn!”
Og det hele munner ut i Joh. Åp. 17,1-2-15-16 hvor den store skjøge er Babylon – den frafalne kirke som er ”mor til alle skjøgene på jorden” og hersker over store menneskemasser og hadde martyrer under sitt alter, men til slutt møter dommen for hun (19,2) ”som ødela jorden med sitt horlevned, og han krevde sine tjeneres blod av hennes hånd” sier Gud.
Hun som forfører hjertene med sitt svikefulle hjerte – det som fremfor alt må bevares.
Hva sier dette oss om skjøgens vesen, hva som skjer med oss om vi ikke kommer oss bort i tide.
Og endelig - hva skjer med nasjoner som overgir seg til slikt avguderi og dras inn i hennes trolldomskunster av hennes svikefulle hjerte?
Ja, som den kvinnelige skjøge er kirken også lekker og dragende i sin fremtoning med appell til de menneskelige lyster av mange slag, men går forsiktig og listig fram.
Hvis fremtoningen blir grov og rå, vil antagelig de fleste rygge unna i tide, men ikke når forføreriske kunster fra den ytterste klesdrakt til de smidige og forlokkende ordene fra det svikefulle hjertet spiller opp - godt hjulpet av avguderiets trolldomskunster som dypest sett kommer fra satans avgrunn.
I tillegg kommer da de sosiale relasjoner samt dans og vin som sløver sansene og bereder en for den søvndyssende rus hvor det går galt.
Frafallet er et faktum.
Slik har skjøgekirken drevet på lenge – helt fra Romerkirkens dage og nå etter hvert med makt i Den norske kirke - på sin forføreriske vei.
Og så presses Gud barn - som vil være tro mot Herren og Hans ord – og samtidig er glad i slekt og venner - opp i den ene vanskelig valgsituasjon etter den andre, for skjøgekirken disponerer det meste av våre grunnleggende møtesteder i livet.
Der møter vi dem fra dåpen til konfirmasjon til bryllup og begravelser og i tillegg de faste Gudstjenester.
Teologene er dessuten dominerende i den offentlige debatt hvor de fra GT til NT og til våre dager stort sett har drevet sin forførelseskunst overfor Guds sanne barn.
Bare les!
De hadde Jesus og apostlene størst problemer med, og det samme gjaldt Hans Nielsen Hauge og lekfolket videre framover.
Det forteller historien oss. Les historie, ellers er du dømt til å gjøre dens elendighet om igjen!
Og de begynner lyst og vennlig innenfor rammen av DNK som vi alle kjenner.
Men så blir viktige symboler som prestedrakten skiftet ut fra den sorte til den lyse og vennlige som ingen tenker så mye over bortsett fra at dette var da pent.
Musikken blir mer og mer populær og hyggelig, særlig for de små!
Så klapper vi litt for de - og glemmer at Gud alene skal æres i Guds hus.
Så forsvinner botstonen fra liturgien, salmene bygges om smått og pent.
Arme syndig menneske med den onde lyst i mitt hjerte – er for dystert.
Det er nesten alle enig om.
Men det var og er Sannheten som skulle og skal frigjøre oss – den forlates, men vi har det da hyggelig – ikke sant – og vi må ikke være så kritiske.
Dette må vi tåle. Vi må huske at vi sårer andre med slike holdninger.
At de sårer oss - tenkes det ikke på og langt mindre på hva man sier i himmelen.
Det siste i kirken er at begravelsesliturgien forkynner at presten overlater liket (den døde) i Guds hender.
Man aner katolikkenes skjærsild i et slikt totalt ubibelsk utsagn.
Det man skulle gjøre, var å tale til forsamlingen om alvoret med døden og de to utganger av livet, men det gjør ikke den hyggelige presten om han skal kunne ha det greitt og gildt blant sognebarna og ”bygge broer”.
Så arbeider man på å forandre selve kjernen i kirken, Bekjennelsen og Bibelen slik at frelsens budskap blir ytterligere fordreid.
Vi har skrevet mye om dette i www.Kommentar-Avisa.no og www.afkf.net så jeg gjentar ikke her alt om avtalen med katolikkene om rettferdig-gjørelseslæren, kirkesynet og synet på biskopen osv. osv.
Vennlig og hyggelig vender mann seg til samarbeid som de kaller økumenikk – men veien peker mot Rom og skjøgekirken i flg. Skriften.
Synkretismen er også på god vei inn i deres lære.
Sannheten, veien og livet forsvinner i tåka.
Etter det religiøse frafallet kommer neste trinn, hvor man gir etter på sentrale moralske pkt. som noe så forferdelig som å vigsle kvinner og homofile/ lesbiske til kirkelige stillinger, noe som sterkt fordømmes av Bibelen.
Og Køhn satt jo i homotoget i Oslo! Jeg sier ikke mer.
Man ledes inn - smått og pent under mange slags press, mens de river ned bit for bit og bygger om - og snart sitter man i skjøgens hus, synger og ber med som om det skulle være Gud man lovpriste og ikke avgudene.
Gå ut fra henne mitt folk, sier Skriften, men det sier ikke organisasjonslederne og presteskapet.
Advarslene høres igjen fra lekfolket.
Endens tid sammenlignes nettopp med slike tilstander – som i Noahs turbulente dager – i Lots dager – eller som de ti jomfruer som alle sovnet inn.
Jo visst hadde man det sosialt og hyggelig – men det endte med forferdelse.
Tiden her nede er kort – men evigheten er uendelig lang og tar aldri slutt.
Guds barn vil hjem og ha alle sine med seg.
Det er langt viktigere enn å bli likt og godtatt i de forskjellige sosiale sammenhenger.
Det er nettopp av omsorg vi sier og gjør det vi gjør.
