Klippet fra:Josafat.no
Av Per Bergene Holm.
Har Gud noe å si oss om musikk?
I første del konkluderte vi med at vi må søke objektive kriterier for vår vurdering av musikk.
Jeg har i mange år arbeidet med problemstillingen, og jeg må erkjenne at det er vanskelig, og jeg kjenner på manglende musikalsk utdannelse.
Det som her følger må derfor ikke tas som et endelig svar, men som et forsøk på å sette opp noen momenter som bør være med i en vurdering av musikk.
Så godt som all musikk består av tre elementer: rytme, harmoni (klang) og melodi. Det er noe Gud selv har lagt ned i naturen og musikken og det er noe som hører med til selve livet.
Det rytmiske:
Den naturlige rytmen er ikke til skade, men til gagn. Den er det sunne livets pulsslag.
Men uregelmessig og unaturlig rytme, om det gjelder vår døgnrytme eller vår hjerterytme, har ikke samme positive virkning.
Vi legger knapt merke til de jevne hjerteslagene, eller de daglige faste rutinene.
Men hvis hjertet begynner å slå hurtigere, eller hopper over et slag, eller døgnrytmen vår forstyrres og brytes opp, så merker vi det.
Vi blir fokusert på det, kjenner og føler på det som skjer, og det gjør oss ikke godt.
Slik er det også med rytmen i musikken.
Så lenge rytmen er normal, i pakt med pusten eller hjerterytmen, så legger vi knapt merke til den.
Den er like naturlig som det liv Gud har skapt, og den berører oss knapt rent fysisk.
Den naturlige puls veksler mellom innpust og utpust, spenning og avspenning.
Det er for eksempel naturlig å betone 1. og 3. slag i 4/4 takt.
Men i det vi forskyver rytmen, slik som i rock (betoner hvert slag eller 2. og 4. slag), legger inn synkopering og swing (betoning litt før eller litt etter det naturlige taktslaget – en rytme som bryter med grunnrytmen), stadige temposkift osv, så berøres vi rent fysisk av musikken.
Den tar tak i oss, beveger oss og vi tvinges til å kjenne på hvordan kroppen vår kommer i bevegelse.
Fokuset dreies mot det kroppslige og seksuelle.
Det er ganske betegnende at ”rock’n roll” hentyder til samleiebevegelse og at den første rocke-slageren het "Rock around the clock".
Den uttrykte også et opprør mot den normale og faste døgnrytmen.
Den sterkt rytmiske musikken bryter med den naturlige puls, og har en intens puls som mer svarer til opprør, seksualakt og hvileløst jag.
Swing og annen rytmeforskyvning er særlig fremtredende i den afro-amerikanske musikken: blues, jazz, gospel, rock, beat osv.
Det harmoniske:
Den naturlige harmoni hører med til det skjønne og gode Gud har skapt.
Tenk bare på hvordan du kan se utover et naturskjønt landskap som ånder av fred og ro, med de fineste stemninger i farge og lys.
Mens et sydende og rastløst byliv, med ulyd og bråk, kaos og virvar, kan rive sinnet opp, så kan en fin naturopplevelse skape ro i et opprevet sinn.
Det naturlige, det harmoniske, det som lar sinnet falle til ro, gjør oss godt.
Men det forvirrede, det opprevne, det kaotiske, det disharmoniske, gjør ondt.
Slik er det også med harmonien i musikken.
Så lenge harmonien er i pakt med det skjønne og naturlige, i pakt med skaperverket, gjør den oss godt.
Vi legger ikke så mye merke til det, men det gjør godt og hjelper vårt sinn til å falle til ro.
Den naturlige klang er i pakt med selve det gode og skjønne som Gud har skapt, slik fuglenes sang og elvens kildring eller brus er det.
Men i det vi hoper opp spenninger i musikken, skaper disharmoni gjennom sære, klisne eller skjærende klanger, så settes følelsene i bevegelse, enten ved at de kjæles med, kommer i kok eller rives opp.
Aller sterkest er virkningen der det disharmoniske eller spenningsfylte ikke munner ut i noe harmonisk og avspent.
Da har ikke bare følelsene blitt berørt, men de blir etterlatt i en opprevet og spent tilstand.
Vi berøres rent følelsesmessig slik at vi tvinges til å kjenne på hvordan våre følelser settes i bevegelse.
Hele fokuset dreies mot vårt følelsesliv og det sanselige.
I bluesen (har navn etter de lave ”blå” eller ”svingende” tonene på tredje og sjuende trinn) og jazzen forenes en sterkt klangsentrert europeiske tradisjon med den afro-amerikanske rytmiske.
I senere jazz går det alldeles opp i føleri og sensualitet.
Det melodiske:
Det melodiske i tilværelsen og musikken er ikke så lett å beskrive.
Slik rytmen svarer til vår kropp og harmonien til våre følelser eller vår psyke, så svarer melodien til menneskets ånd.
Der menneskelivet leves i pakt med sin bestemmelse, har både kropp, sinn og ånd sin plass i helheten.
Skriften har ikke et negativt syn på kroppen eller følelseslivet.
Vi finner ikke støtte for noen gresk dualisme hvor menneskets ånd er god, mens kropp og følelser er noe ondt.
Guds Ånd taler til mennesket gjennom et ytre ord for menneskets ører og øyne, til tid og sted (jf 1Joh 1:1-3).
Det er ingen svermerisk åndelighet løst fra tid og sted, kropp og sinn.
Skriften gir likevel det legemlig-sanselige ved mennesket en underordnet funksjon i helheten.
Det som gjør mennesket til menneske og mer enn et dyr, er mennesket som åndsvesen - med kvalitativt forskjellige åndsevner i forhold til dyrene.
Og selv om mennesket som ånd ved fallet helt og fullt tapte gudbilledligheten i sitt forhold til Gud, så er det som åndsvesen fortsatt noe langt mer enn et dyr.
All sann og høyverdig kultur - profan eller kristen - kjennes på at mennesket tar seg selv på alvor som åndsvesen, med en høyere bestemmelse enn dyrene.
Det betyr ikke at man underkjenner eller ser ned på menneskets legemsliv og følelsesliv, men man gir dette sin bestemte underordnede funksjon og plass i helheten.
Mennesket er som åndsvesen ingen slave av blinde instinkter og drifter, men har åndsevner til å styre seg, til å la legemsliv og sinn tøyles og underordnes noe høyere enn seg selv.
Selv som fallen skapning vet mennesket noe om hva som er skjønt, edelt, godt, sant og rett. Enhver sann kultur kjennetegnes av at den søker sannhet, rettferdighet, skjønnhet, alt som løfter mennesket opp og bekrefter mennesket som åndsvesen.
Et kjennetegn på høyverdig musikk er at det melodiske element er fremtredende.
Det melodiske får likevel ikke oppheve det rytmiske eller det harmoniske element, det som svarer til det legemlig-sanselige, men gir det sin rette underordnede plass i helheten, slik at det først nå også kommer ”til sin rett”, dvs som en tjener som fremhever det skjønne, det rene og opphøyde.
Det rytmiske og det harmoniske blir ikke noe lavt og nedbrytende slik som når det er selvbeskuende og selvopphøyende, men det får som tjener for det melodiske en byggende funksjon i helheten.
Det melodiske element dominerer store deler av den ”klassiske” musikken, ikke minst i barokkens tid, med komponister som Bach, Telemann, Händel og Vivaldi.
Her finner vi i sannhet både flott og spenstig rytmikk og harmonisk variasjon og briljans, men det strider ikke mot det rene, det skjønne og opphøyde, og det underordnes og tjener det melodiske.
Det er ikke å undres over at vi må tilbake i tiden for å finne slik musikk. Vi må tilbake til en tid hvor det kristne menneskesynet preget kulturlivet, hvor mennesket ble forstått som åndsvesen, ikke med mål i seg selv, men som tjener for noe større.
Ukultur:
Ukulturen i forfallstider kjennes nettopp på at mennesket fornekter seg selv som åndsvesen, fornekter sin høye bestemmelse og lever som om det blott var kropp og følelser, drifter og lyster.
Man søker umiddelbar og selvsentrert legemlig og følelsesmessig tilfredsstillelse og nytelse, "kick", rus osv.
Og fordi man ikke oppnår noen varig tilfredsstillelse, må virkemidlene stadig bli sterkere for å ha ønsket effekt.
I vår vestlige kulturkrets har mennesket mer og mer tatt Guds plass og blitt sentrum i tilværelsen.
Det begynte med at man la vekt på menneskets fornuft, så følelseslivet med interesse for menneskets drømmer og lengsler.
Siden har kroppsfikseringen blitt mer og mer påtakelig, og menneskets rent fysiske behovsliv og drifstliv har fått veldig oppmerksomhet.
Mennesket blir sett på som et dyr med fysiske behov, instinkter og drifter som må få utløp, som er naturlige og gode og krever sitt.
Og musikken svarer til tidens tankegang!
I gnostisisme, hinduisme og annen mystikk søker en på den annen side å løsrive menneskets ånd fra kroppen og sinnet.
Innen alternativbevegelsene og New Age møter vi derfor en "svevemusikk" som er nærmest blottet for rytme.
Her møter vi virkelig gresk dualisme, en fornektelse av mennesket som en helhet av kropp, sinn og ånd.
Det er ikke Guds virkelighet vi møter gjennom slik musikk, men en okkult og hedensk, hvor behagelig og søvndyssende denne "eteriske" musikken enn er.
Konklusjon:
Sunn og god musikk er i overensstemmelse med Skaperverkets orden og balanse, livspuls, skjønnhet og ånd. Da er også musikken, som skaperverket, et indirekte vitnesbyrd om Skaperen selv.
---------------------------------
Læs del I her.
Læs hele artiklen på Josafat.no her.
