Klippet fra:Josafat.no
Av Per Bergene Holm.
Har Gud noe å si oss om musikk?
La oss ta utgangspunkt i en beretning om David. Når Saul og den unge David kom tilbake fra striden og hadde ført Israel til seier, så ble de møtt av kvinner som kom dem i møte ”med sang og dans, med trommer og med gledesrop og med musikk” (1Sam 18:6). Det var nok en stor opplevelse for den unge David.
Senere, når David er blitt konge, vil han hente Guds ark opp fra Kirjat Jearim, etter at den har vært i filistrenes varetekt i mange år.
Det er en gledens dag for David, han vet knapt hvordan han skal uttrykke sin jubel og glede over igjen å få arken i Israels leir.
David ordner med flyttingen av arken etter sin beste evne, og søker å gjøre det hele til en veldig festreise, med sang og musikk, dans og lek.
Det er som å vende tilbake fra striden med et veldig bytte.
David setter Guds ark på en ny vogn, og lar okser trekke vognen.
”Og David og hele Israels hus lekte for Herrens åsyn til alle slags strengelek av sypress-tre, både sitarer og harper og trommer og bjeller og cymbler” (2Sam 6:5), eller som det står i 1Krøn 13:8:
”David og hele Israel lekte for Guds åsyn av all makt både til sanger og sitarer og harper og trommer og cymbler og trompeter.”
Men det går alldeles galt. Oksene blir ustyrlige og kjørekaren Ussa rekker ut hånden for å gripe fatt i vognen, men han faller død om.
David blir fylt av frykt for Gud og våger ikke å føre arken opp til Jerusalem.
Han fikk oppleve noe av Guds hellighet: ”Hvorledes skulle jeg kunne føre Guds ark inn til meg?” (1Krøn 13:12).
Det går en tid og Herren velsigner Obed-Edoms hus, der arken står.
Da tar David mot til seg igjen og vil føre arken opp på nytt.
Men denne gangen følger han ikke sin egen tanke. Han spør Gud til råds om hvordan han skal gå fram med arken og hvordan han skal ferdes i Den Helliges nærhet.
Han lar levittene bære arken, slik Gud har foreskrevet gjennom Moses.
”Det var fordi dere ikke var med første gang at Herren vår Gud brøt inn blant oss. For vi søkte ham ikke på den rette måten” (1Krøn 15:13).
Og med uttrykket "den rette måten" tenker ikke bare David på levittene, men på hele opplegget, ikke minst sangen og musikken:
”Da helliget prestene og levittene seg for å føre Herrens, Israels Guds ark opp. Og levittene bar Guds ark på sine skuldrer ved hjelp av bærestengene, slik som Moses hadde påbudt etter Herrens ord.
Så bød David de øverste blant levittene at de skulle stille sin brødre sangerne fram med musikkinstrumenter, harper og sitarer og cymbler, som de skulle spille på når de lot gledessangen tone” (1Krøn 15:14-16).
Så følger det en oppregning av hvem som skulle spille og lede sangen. Og så står det: ”Kenanja, levittenes sangmester, underviste i sangen, for han var kyndig til det” (1Krøn 15:22).
Her var ikke noe lenger overlatt til tilfeldighetene, men alt var ordnet og planlagt, innstudert og gjort på den rette måten. Og slik gjorde også David med sangen og musikken i gudstjenesten.
Opp gjennom historien har gjerne David alene fått æren for dette, men det er ikke helt riktig etter Guds ord, for det står noe i 2 Krøn 29.
Der er det kong Hiskia som må gripe inn, for gudstjenesten og tempelet har kommet i forfall. Han renser det hele og gjenreiser gudstjenesten etter den ordning som David i sin tid hadde innført, og det står spesielt om sangen og musikken:
”Og han lot levittene stille seg opp i Herrens hus med cymbler og harper og sitarer, slik som David og kongens seer Gad og profeten Natan hadde foreskrevet. For det var Herren som hadde gitt denne forskrift gjennom sine profeter”(2Krøn 29:25).
Hva kan vi lære av disse beretningene?
Jo, enda David var meget kyndig i musikk og en åndelig mann, en mann etter Guds hjerte, så var han ikke i stand ut i fra seg selv til å bedømme hva slags musikk som kunne brukes for Guds åsyn.
Han syntes alt var vel og i den skjønneste orden, helt til det gikk galt.
Derfor måtte Gud selv gripe inn og gi forskrifter for sangen og musikken gjennom sine profeter.
Gud har altså noe han vil ha sagt også om sangen og musikken!
Og enda David var en dyktig musiker og salmedikter, så overlot han ledelsen av sangen og musikken til en annen, til en ”som var kyndig til det”, som det står.
Sangerne og musikerne var også opplært. Det står om dette blant annet i 1Krøn 25:
”Tallet på dem og deres brødre som var opplært i sangen for Herren, alle dem som var kyndige i det, var to hundre og åttiåtte” (1Krøn 25:7).
Hvem som helst blant levittene fikk altså ikke synge og spille i gudstjenesten, men de måtte både være opplært og kyndige til det de skulle gjøre.
Og det hele var igjen etter Guds forskrift gjennom profetene. Så vi forstår at Gud tar det nøye med hva slags musikk vi bruker for hans åsyn, hvordan det spilles og synges, og det er på ingen måte noe som skal skje på slump!
Gud nevner også senere i Israels historie dette at David i sin tid fulgte sin egen tanke ved ordningen av sangen og musikken.
Det er profeten Amos som viser til Davids eksempel når han må gå i rette med folket for deres larmende sang og musikk:
”(Dere) som improviserer til harpens toner og finner opp nye instrumenter, likesom David” (Amos 6:5).
Improvisasjonen går ut på at man ikke holder seg til det Gud har foreskrevet gjennom sine profeter, men at de lik David tenker seg å være frie til å følge sine egne påfunn og sine egne vurderinger, som om sangen og musikken var noe alldeles nøytralt.
Hvordan kan Guds ord veilede oss?
Den forskrift for sangen og musikken i gudstjenesten, som Gud ga til David gjennom seeren Gad og profeten Natan, den kjenner vi ikke (2Krøn 29:25).
Den hører ikke til det som Gud har latt tegne ned i Skriftens ord.
Det kommer ikke av at Gud ikke bryr seg om hva slags sang og musikk vi bruker.
Det ser vi av Davids eksempel.
Men saken er derimot at vi ikke trenger noen slik forskrift, like lite som vi trenger en detaljert anvisning når det gjelder hvordan andre kunstformer skal være.
Gud gir ikke detaljerte anvisninger på hvordan vi skal bruke ethvert kulturgode og enhver kunstart, men det betyr ikke at det er noe nøytralt. Men vi henvises til å gå til det enkelte kunstuttrykk og analysere dette, hva det uttrykker, hva det fremmer og virker, og så vurdere dette i lys av Guds ord.
Det er med musikken som med bokstavene og ordene. De enkelte toner, rytme, lydstyrke, instrumenter osv, er i seg selv verken onde eller gode, slik bokstavene, grammatikken, språket, blyanter eller penner heller ikke er det.
Det er skapergoder og kulturgoder vi skal få bruke.
Men når vi ved hjelp av ”instrumentene” setter bokstavene sammen til ord og ordene sammen til setninger, så kan vi enten få vanhellige, usømmelige, slibrige og dårlige tekster, eller vi kan få hellige, sømmelige, rene og gode tekster.
Og en tekst behøver ikke være kristen for å være ren og sømmelig, oppbyggelig i menneskelig forstand.
Det forstår vi alle.
Og selv om litteraturens elementer, bokstavene, språket, grammatikken, i seg selv er noe nøytralt, så forstår vi at den enkelte tekst ikke er nøytral.
Den kan prøves på Skriften og på vår naturlige erkjennelse av hva som er sant, ære verd, rettferdig, rent, verd å elske (Fil 4:4) eller usant, slibrig, usømmelig, platt osv.
På lignende måte med musikken.
Det er måten vi setter musikkens bestanddeler sammen på som avgjør om den er ond eller god, om den bygger opp eller river ned.
Nå er musikk som kunstart langt mer abstrakt enn litteratur og derfor også på mange måter vanskeligere å analysere og vurdere.
Vi må likevel søke etter objektive kriterier, som hindrer at vi ender opp i subjektiv synsing. For det holder ikke, slik vi har sett når det gjelder David.
----------------------
Læs del II her.
Læs artiklen på Josafat.no her.
