Fra Kommentar-avisa.no9. juli 2005.
Af Jørgen Høgetveit,
"En visshet om at visdommen, kraften og dugeligheten kom fra Han som aldri forlater et eneste slag med tap og også har makt til å vende det onde til det gode. Han duger!"
Les mer på vei inn i fellesferien med de mange bibelcampinger.
-------------------------
I skoler og søndagsskoler og familiesamlinger hører man stadig vekk disse tankene og sangene – samt påfølgende klappsalver for de små og yndige barna. (Den straffedømte, begavede misjonær Skrefsrud sa: ”Ingen klappsalver i Gud forsamling” – hvorfor skal vi se under.) Vi ønsker at de små skal vokse opp til voksne mennesker med selvtillit og kraft til hverdagens utfordringer.
Og vi er overbevist om at mangel på selvtillit er ødeleggende - for vi har jo lest masse psykologi som forteller oss hvor ødeleggende mindreverdkomplekser og lignende er. Det har noe å gjøre med grunntryggheten til å møte verden med all dens ondskap og undertrykkelse. Men er dette veien å gå – å innbille barna en identitet og personlighet som er forankret i dem selv og som blir verdifull og trygg ved velvillige foreldres klappsalver? (Du sier det for å trøste du, sa pjokken likeglad)
Jeg har i den senere tid lest en god del historie og der møtt personligheter som kom fra små kår i sterkt klassedelte samfunn – de skulle i aller høyeste grad ha grunn til å føle seg små og som en stor nullitet. På toppen av dette var de runnen av en kultur som talte om menneskets totale syndeforderv og et ”mørkemannssyn” fra Bibelbeltet og det ”mørke fastland” på Sør-Vestlandet.
Kunne det bli sterke familie- og samfunnsbyggere av slike folk da?
Ja, det var nettopp det det ble – mens vår kultur avler det motsatte med all vår selvdigging. Og en ting til som slår meg, både i britisk og norsk historie er hvor mange – ikke alle - av de virkelig store samfunnsbyggere som var det man i dag vil kalle skoletapere eller selvlærte – men som gikk sine egne veier som originale banebrytende personligheter. Dette pekte både sir. Winston Churchill og Jørgen Løvland – og jeg kunne nevnt en rekke andre navn.
Mange av disse lærte seg endog å lese og skrive selv – og etter hvert som de voks i tanker gjerninger og ord og fikk mer og mer makt og ansvar – stod de med selvsagt ro og møtte fiender og venner med et åpent blikk og et rolig sinn. Hvorfor? Hvor hentet de sin trygghet og kraft fra? Aldeles ikke fra vennligsinnede klappsalver. Den fikk de ikke – kanskje ikke før de lå i graven.
Mange stod i motstand store deler av livet – og slik surrogatmat som ”Du er du og du duger” ville bare ha vært den rene giftblanding for å bygge en sterk identitet og personlighet. Nei, de søkte tilflukt lengre inn og forankret sin sjel og ånd i dype sannheter som: i mitt kjød bor intet godt – jeg er i dypet ond og ugudelig – men de fikk møte en personlighet som var bare god og som rettferdiggjør den ugudelige.
De fikk åndelig mat som satte dem i stand til å vokse i nåde og kjennskap til Han som elsket oss slik at Han satte livet sitt til på vanærens – ja forbannelsens tre for å redde sin skapning – det lille ugudelige jeg.
Denne ble stakkarane frelst og reddet av og likedannet med – og bygde opp sin nye identitet (å identifisere) – personlighet (person-lik) i sammen med. Og daglig styrkes de av håpet om at en dag skulle de - etter fullgjort gjerning - sitt kall og sin plikt - stå hjemme i saligheten og bli likedannet med Han som hadde vært deres personlighetskjerne.
Denne Annen Adam som ved Den Hellige Ånd ved troen hadde fått bo i deres hjerter fra den dagen de ble tegnet med det hellige korsets tegn på sin panne og sitt bryst som et vitnesbyrd om at de skulle høre den Herre Jesus Kristus til.
Og de ble værende hos Han, og ble oppdradd og opplært i den kristne forsakelse og tro, og bekreftet denne tro ved de store veiskiller i livet og i sitt daglig Bibel- og bønneliv. Og fra den klippegrunn kunne ingen rokke dem hverken i medgang eller motgang, klappsalver og utpiping og direkte forfølgelse. De møtte det med Stefanusro.
En selvlærd bondegutt - O.G. Ueland - stod med rolige milde øyne overfor de sprenglærde mot-standere i Stortingets haller – og lot seg ikke rokke fra sannhets og rettferdighets grunn, men han var ikke flasket opp på surrogater og sjelegift.
Og en skare av slike folk kunne nevnes fra Bibelen selv og fram igjennom og langt inn i vår historie inntil opplysningstiden med psykologien, da all menneske-kunnskap ble dyrket framfor Skaperen. Han fikk æren, og våre nasjoner velsignelsen og gavnet!
Men da den nye tid kom med sin menneskedyrking, begynte det å gå galt med det meste. Det gikk som nok en stor selvlærd mann sa det da krigen brøt løs: ”Gud hjelpe. Dei hev mista vitet og Vår Herre”!(J.Løvland)
Og ser en seg rundt i dag blant mange av de topp utdannede generasjoner som er flasket opp på den nevnte tenkemåte, spør en - hvor er de henne med trygghet og kraft til kampen for et land i fullt frafall og forfall.
Ja, enhver får svare for seg, men jeg vet at mang en stridsmanns selvtrygghet bygd på egen dugelighet og rettferdighet hadde fort gått i grus om en ikke hadde en nådeklippe å sette bena på i kamptummelens tid.
En visshet om at visdommen, kraften og dugeligheten kom fra Han som aldri forlater et eneste slag med tap og også har makt til å vende det onde til det gode. Han duger!
--------------------
Læs artiklen her.
