Den 9. august 2011.Af Olav Hermod Kydland.
Det fryktelige som skjedde den 22. juli 2011 vil stå i minne for de fleste nordmenn i tida som kommer.
Vår medfølelse og tanker går til dem som har mistet noen av sine kjære. Vi kan ikke fatte den tragedien mange har opplevd, men kongehuset, landets ledelse og det norske folk har vist empati med de pårørende så langt det rekker. Minnegudstjenester, fakkeltog og et blomsterhav er utrykk for dette.
Mange stiller spørsmål om hvorfor dette skulle hende oss i Norge. Vi vil i den forbindelse nevne Luk 13, hvor vi leser at noen fortalte Jesus om de galileere som Pilatus hadde drept, så blodet deres hadde blandet seg med blodet av slaktofrene som de hadde båret fram. Jesus sier: ”Mener dere at disse galileere var syndere framfor andre galileere, siden de har lidt dette?” Jesus avkrefter dette. Så nevner han de 18 som tårnet ved Siloa falt over og drepte og sier: ”_ mener dere at de var skyldige framfor alle mennesker som bor i Jerusalem?” På dette svarer Jesus: ”Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme vis” (vers 5).
Det viktigste vi skal lære av det som har skjedd, er at livet en gang tar slutt – enten det skjer på den ene eller andre måten. Denne tragedien skal minne oss om kallet til omvendelse. Det avgjørende er å vende seg til Jesus Kristus og bort fra synden. Budskapet skal lyde til det norske folk: Omvend dere! Ta imot Jesus Kristus som din personlige Frelser og lev i samsvar med Guds ord og bud.
Jeg har i denne tid savnet det klare budskapet om Jesus Kristus til det norske folk. Det er fint at det ved minnegudstjenester leses fra Guds ord. Men når man leser fra Bergprekenen om at de som sørger er salige uten å si hvem det gjelder, da er det beklagelig og trist. Er det slik å forstå at alle som sørger er salige selv om de ikke er gjenfødte kristne, eller om de eventuelt tilhører en eller annen fremmed religion?
Det ble også ved en minnegudstjeneste lest fra Joh 14,1-3 hvor Jesus sier til sine disipler at deres hjerte ikke skulle bli grepet av angst, men tro på Gud og på meg. Videre sier Jesus at i min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde han sagt det. For han skulle gå bort for å gjøre i stand et sted for sine disipler. Når han var ferdig, skulle han komme igjen for at de skulle få være der han er. I talen ble det ikke sagt noe om hvem dette gjaldt. Men det gjelder bare for alle gjenfødte kristne som lever i samfunnet med Jesus Kristus. Da kan en stille følgende spørsmål: Er det rom for alle mennesker i himmelen, også uten omvendelse og tro? Hvorfor ble det ikke forkynt at det finnes ikke frelse i noe annet navn enn Jesus Kristus? Det er nemlig ikke gitt noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved (Apg 4,12).
I Joh 14,6 sier Jesus: ”Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg”, men dette verset ble dessverre ikke lest i minnegudstjenesten. Tar vi bort Jesus Kristus og Ordet om korset, da har vi mistet det vesentligste i kristendommen og står igjen med bare mennesketanker, og uten en nådig Gud. Var minnegudstjenesten kanskje bare tenkt å være en slags krisepsykologi, en støtte og hjelp overfor pårørende og det norske folk i en sårbar og vanskelig situasjon?
Jeg beklager og sørger over at evighetsperspektivet er blitt borte. For jeg oppfatter det slik at Jesus Kristus, vårt eneste håp i liv og død, er blitt satt på sidelinjen selv om hans navn ble nevnt i bibellesningen, salmer og i faste bønner. Han som tok alle verdens synder på seg og utgjød sitt blod på Golgata kors, til syndenes forlatelse og evig liv for hver den som tar sin tilflukt til han, er blitt neglisjert.
Dette forferdelige som hendte, burde få det norske folk til å søke den allmektige og evige Gud ved Jesus Kristus mens det ennå er nådetid. Eller ligner kanskje det norske folk på dem som omtales i Åp 9, 20-21? ”Og de omvendte seg ikke fra sine mord eller fra sine trolldomskunster eller fra sitt horeliv eller fra sine tyverier” (v. 21).
Men ennå lyder Herrens kall: ”Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!” (Mat 11,28)
