Fra DagenMagazinet.no31. juli 2007.
Af Gunnar Ødegårdstuen.
Dette var overskriften på andakten vi leste for noen dager siden. Dette førte til ettertanke og noen refleksjoner med tanke på den tid vi lever i når det gjelder den åndelige situasjonen.
Bibelordet for andakten var hentet fra 1. Joh. 4:1: «Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden.»
«Tro ikke en hver ånd ...» skriver apostelen. Et aktuelt ord også for vår tid.
Det som ligger apostelen på hjerte er at de, og vi, som bekjenner troen på Jesus Kristus i dag, ikke skal være godtroende ovenfor alt vi hører av forkynnelse. Men vi skal prøve det vi hører.
Så er spørsmålet: Prøver vi som troens bekjennere i dag, den forkynnelse vi hører, og leser? Eller tar vi alt for «god fisk?»
«Han er jo så god å høre på». «Han er jo så folkelig i måten å tale på».
Dette er noen av de uttalelser som en kan høre når det gjelder forkynnelsen. I slike uttalelser er det personen som en først og fremst er opptatt av, og ikke hva som forkynnes.
«Det holdes mange prekener, men det er få som er forkynnere», var det en som sa en gang. Og i det lå nok dette at ikke alle prekener hadde bibelsk substans, og stemte med Skriftens ord.
Når det gjelder dette: «tro ikke en hver ånd, men prøv åndene om de er av Gud», da pålegger ikke Skriften oss troende en vanskelig oppgave. Men det er en viktig og nødvendig oppgave for vår egen del, for menighetens del, og ikke minst for de som er forkynnere.
Og Skriften lærer oss to ting når det gjelder dette å prøve det som blir forkynt.
Det første finner vi i Apg. 17:11, hvor det står om tilhørerne i Berøa, som Paulus og Silas talte til: «De tok i mot med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt.»
Dette er noe vi som hører forkynnelse i dag også skal gjøre. Vi skal ikke høre ukritisk, men prøve det vi hører, «om det forholder seg slik det ble sagt».
Jeg er nok redd for at i mange tilfeller er nok en slik granskning av Skriften nokså fraværende. En hører overfladisk, er likegyldig, ja tenker som så: forkynnelse er forkynnelse. Det er ikke mitt bord og legge meg borti det som blir sagt. Jeg er jo ikke noen teolog. På den måten gir en utrykk for at alt er like godt og rett.
Det er nødvendig og viktig og prøve forkynnelsen. Og stemmer det vi hører med Skriftens ord, da har forkynnelsen bestått sin prøve.
Det andre når det gjelder dette «å prøve åndene» er bekjennelsen av Jesus Kristus som sant menneske og sann Gud. Og her anviser Skriften selv hvordan det skal prøves: «På dette skal dere kjenne Guds Ånd; hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud, dette er Antikristens ånd.»
– «Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i Gud.» (v. 2-3 og v. 15)
Vi vet at i dag er det mange meninger om Jesus, men la oss prøve dem på den klassiske Kristusbekjennelsen slik apostelen oppfordrer oss til.
Vi kjenner til og vet at en hver seriøs produsent prøver sine produkter før de sendes ut på markedet. Vi selv foretar vel også ofte en egen sjekk på det vi kjøper for å forsikre oss om at det er i orden.
Vi skal ikke være mindre omsorgsfulle med vår sjel, slik at vi ikke foretar en sjekk på det som skal være dens mat og medisin.
Derfor la oss følge opp apostelens ord: «Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud.»
Du og jeg har rett til å prøve det vi hører av forkynnelse og de skrifter vi leser. Og det gjør vi ved å spørre: Gav denne forkynnelse, det jeg nå leste, et sant bibelsk Gudsbilde og rett menneskesyn, slik det står skrevet i Guds ord? Var det Jesus Kristus og ham på korset som ble forkynt?
Det ble en gang spurt: «Hvor er Lammet?» Det var Isak som spurte sin far Abraham. I overført betydning kan det ovenfor mye av dagens forkynnelse stilles det samme spørsmålet: «Hvor er Lammet?» En kjærlig Gud slik mange ynder å tale om, frelser ingen. Men Guds nåde i Jesus Kristus frelser hver den som tror på ham. Rett forkynnelse av ordet vil medvirke til som salmedikteren skriver:
«Når synderen rett ser sin våde,
I sjelen dypt besværet går,
Og Jesus kommer med sin nåde
og legger den på hjertes sår ...»
Men en nødvendig kritikk, en etterprøvelse av det som forkynnes, betinger at vi selv kjenner Ordet, lever i det, og av det, så Den hellige Ånd får bevirke til et sant vitnesbyrd om Jesus Kristus: «Du er Messias den levende Guds Sønn.»
Da kan vi med all apostolisk frimodighet være kritisk vurderende.
Men dette handler også om rett kjærlighet, slik at det å prøve, det og si i fra, skjer på en rett måte. Det å tie fører lett til at vi bare taler om forkynneren og forkynnelsen, og da blir det en sur og fordømmende kritikk. Den fører ikke noe velsignelse med seg, verken for den som forkynner eller den som kritiserer.
Derfor trenger vi å be mye om å få eie Guds kjærlighet i våre hjerter, så vi gjør de kritiske og bedømmende vurderinger i den rette ånd. Da blir en slik prøving bibelsk – apostolisk.
Vi hører ofte det sies: «Vi må ikke være så dømmende, være så kritiske. Vi må vise kjærlighet, ha en positiv holdning.» Men nå er ikke det å ha en rett kritikk, en vurderende holdning til forkynnelsen, det samme som «surmugget» kritikk. For negativ livsholdning skal ikke ha plass i Guds menighet.
Men en reflekterende innstilling er nødvendig. Det er alvorlig når forkynnelsen kun bedømmes ut fra forkynnerens utstråling, hans fengslende måte å forkynne på, en folkets taler som samler mange, og ikke hva som forkynnes, om det rett eller galt.
Når forkynnelsen har en bibelsk substans, da oppleves det som biskop J.N. Brun utrykker det i en salme:
«Jeg gikk til nådens rike bord
i dag og hørte Herrens ord
og sjelen sanket føde.»
Ja det er en viktig side ved forkynnelsen, at det gir sjeleføde. Men også dette at lovens ord forkynnes så synderens hjerte blir knust og får se at det trenger nåde. Men kan hende er den beskrivelse en eldre troende kvinne sa om presten sin forkynnelse der i bygda mer dekkende for dagens forkynnelse: «Hans forkynnelse fører ikke mange in i noen syndenød.» Er dette dekkende for mye av forkynnelsen fra kirke og bedehus sine talerstoler i dag?
En kristen og den kristne menighet har lov og rett til å være kritiske når det gjelder forkynnelsen. Den er nødvendig. Det trengs en «kvalitetskontroll» av forkynnelsen i dag som på apostlenes tid. Når vi skal kjøpe medisiner og mat så forventer vi at dette er kvalitetskontrollert. Og det har den troende menighet, og den enkelte troende en bibelsk plikt på seg til, å se til, lytte etter, om det er den rette hyrderøsten som lyder.
Dersom det ikke gjøres blir vi medansvarlige i at mennesker går fortapt, fordi vi ikke sa i fra når Guds ord ble forkynt galt, eller viktige sannheter ble holdt skjult.
«Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører kommer ved Kristi Ord.» (Rom. 10:17)
«La Ordet gå i arv og eie
Til våre barn i tusen ledd,
Og vise oss de rette veier
Til liv i nåde, trøst og fred,
Og lede alle inn til Gud,
Så har det ført sin gjerning ut!»
