Fremmede hyrders røst.

Leder i DagenMagazinet.no
Den 12. august 2009.


«Vokt dere for de falske profetene», sier Jesus i Bergprekenen og stadfester på den måten at falske profeter ikke bare er et gammeltestamentlig, men også et nytestamentlig fenomen.

«Også blant dere selv skal det stå frem menn som fører falsk tale», sier apostelen Paulus i avskjedstalen til eldste og tilsynsmenn fra Efesus.

«Mine får hører min røst, men den fremmedes røst vil de ikke følge», sier Jesus i Den store hyrdelignelsen (om fårene i Det alminnelige prestedømmet).

Og dette er bare tre av de mange dusinene med tekster som Bibelen alt i alt inneholder om læreprøving og læretukt.

For ordens skyld: Bergprekenteksten som vi har klippet fra i avsnittet ovenfor, står i Matt 7:15ff. Paulus' avskjedstale til prebytere og tilsynsmenn fra Efesus står i Apgj 20:18ff. Og Den store hyrdelignelsen står i Johs 10:1ff.

Bare disse tre tekstavsnittene alene er rikelig nok til å illustrere hvordan falsk forkynnelse og lære er den kristne kirkes største interne problem.

Guds ords frelsesbudskap er et velsignet og glederikt budskap for alle som er treller under synden, Satan og døden. Men denne evangeliets glede unner ikke Guds fiende noen av oss. Derfor stenger han dører for evangeliet der det er politisk mulig. Og inn i kirkens mange hus infiltrerer han med vrang lære.

I Jesu advarsel mot de falske profetene er det et viktig poeng at de «kommer til dere i fåreham, men innvendig er de rovgriske ulver». Her henleder Herren menighetenes oppmerksomhet på forskjellen på vranglærernes ytre og indre realiteter.

Problemet vi da har, er at vi ikke rår over noen som helst metode til å lese andre menneskers sanne hjerteforhold. Det er det bare Den treenige Gud alene som kan. Derfor har Jesus gitt oss ytre lærekriterier: «På fruktene skal dere kjenne dem». Trolig betyr «frukt» her forkynnelsesinnhold.

I alle fall er det forkynnelse og lære apostelen Paulus ber menighetslederne fra Efesus fokusere på når de rovgriske ulvene gjør sine inntog: «Jeg har forkynt dere hele Guds råd», sier apostelen. Ergo må vi forstå at det er hele Guds åpenbarte råd, alt Guds ord, som er læretuktkriterium i det tekstavsnittet.

Og flytter vi blikket til Den store Hyrdelignelsen, er det hyrdenes «røst» som er kriterium og målestokk for prester i Det alminnelige prestedømmet som må streve med å identifisere fremmede hyrder.

«Mine får hører min røst», sier Jesus. «Røst» betyr her hele Jesu forkynnelse og lære i både GT og NT. «Men en fremmed hyrdes røst vil de ikke følge. I stedet vil de flykte fra ham. For de kjenner ikke den fremmedes røst.»

Mens Johs 10 beviser at læreprøving og læretukt er alle kristnes plikt fordi alle troende er prester i Det alminnelige prestedømmet, viser Apgj 20:27ff at læreprøving og læretukt også er det kirkelige embedets sak. For det er menighetstjenere av alle slag Paulus holder tale til i dèt tekstavsnittet. Her står altså høy og lav i kirken sammen. Uansett tid, sted og situasjon har vi et felles ansvar for å prøve læren.
Læs her.