Fra DagenMagazinet.no"Ord for dagen" 19. maj 2009.
Af Egil Sjaastad.
Medmennesker kan skuffe oss dypt. De kan krenke oss med onde ord, såre oss ved å overse oss, dolke oss i ryggen ved å baktale oss, føre oss bak lyset ved løgn og falskhet.
Noen av klagesalmene i Bibelen setter ord på disse erfaringene. Frustrasjonen får fritt løp.
"For det er ikke en fiende som håner meg — det kunne jeg bære. Heller ikke er det en som hater meg, som opphøyer seg over meg — da ville jeg gjemme meg for ham. Nei, det er du, du som var min likemann, min venn og min kjenning, — vi som hadde fortrolig samfunn med hverandre, da vi vandret i høytidsskaren opp til Guds hus," (Sal 55:13-15).
Er det mulig å komme over slike skuffelser? Enkle svar finnes ikke. En svær konfrontasjon kan være nødvendig. Godt er det også å åpne seg for et annet medmenneske. Krenkelser som fortrenges, kaster skygger. Det en får satt ord på, mister noe av sin kraft. En får et mer balansert bilde av saken.
Men en kristen skal først og fremst få gå den veien klagesalmene anviser. Klage. Lette hjertet for Guds ansikt. Øse ut smerten. Da kan det skje som David erfarte: «Du har gitt meg glede i mitt hjerte ...» (Sal 4:8). For Gud vil løfte sitt åsyns lys over oss.
