Leder fra DagenMagazinet.no 5. januar 2009.
«Jeg forstår absolutt ikke at en misjonsleder kan melde seg ut av en kirke uten å melde seg inn i et nytt kirkesamfunn», sier kirkerådsleder Nils Tore Andersen i en kommentar til nyheten om at generalsekretær Ola Tulluan har meldte seg ut av Den norske kirke.
At kirkerådsformannen sier han ikke forstår, er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Men implikasjonen, tanken om kirke-medlemsskaps nødvendighet, må forkastes. For det fins ikke noe medlemsskapsbegrep i Bibel og bekjennelse. Man finner ikke en gang begrepet «kirkesamfunn» der.
For å ta det siste først. I Det gamle testamentet fins det to menighetsbegreper. De har begge grunnbetydningen «forsamling». I Det nye testamentet fins det også to menighetsbegreper. Begge har grunnbetydningen «forsamling». Men det ene brukes nesten bare om jødiske forsamlinger og det andre brukes om Kristi forsamlinger.
Det som brukes om Kristi forsamlinger, brukes dessuten på to måter, dels om individuelle lokale forsamlinger på hvert sted, og dels universelt om «Kristi forsamling» som enhetlig størrelse.
Den sistnevnte bruksmåten har gitt bibelsk hjemmel for å tale om «kirken» i bestemt form entall. Derfor dogmefestet man i oldkirken trosbekjennelser som blant annet sier: «Jeg tror .. èn hellig alminnelig kirke». (Man brukte bevisst en språkskikk med preposisjonen «på» i bekjennelsen til treenighetens tre personer. «Jeg tror PÅ Gud Fader ... osv ». Men man sløyfet preposisjonen «på» når man bekjente seg til kirkens enhet: «Jeg tror .. èn hellig alminnelig kirke». Dette er en god språkskikk som vi bør rette oss etter den dag i dag.)
Så sent som under reformasjonen på 1500-tallet hadde man imidlertid ennå ikke funnet opp begrepet «kirkesamfunn». Reformatorene i Wittenberg, Zürich og Geneve skrev om «reformasjon av kirken» og brukte bestemt form entall (selv om de naturligvis i og for seg visste at Østkirken hadde skilt lag med Vestkirken allerede i år 1054).
Men etter reformasjonårhundret kunne alle se at reformasjonens historiske resultat var blitt en oppdeling i mange kirker. På 1600-tallet begynte man derfor å ta konsekvensen av dette ved å finne opp begrepet «kirkesamfunn». Derfør bør vi aldri snakke som om Bibelen har noen egen lære om «kirkesamfunn».Og begrepet «medlem» er enda yngre.
Bibelen har en egen lære om at alle troende er «lemmer på Kristi legeme». Med «lem» mener Bibelen da slike organer som hånd eller fot på et legeme. Først på 1800-tallet vokste det moderne organisasjonssamfunnet frem. Da lånte man den bibelske språkmetaforen «lem» og utvidet den med forstavelsen «med-», slik at det nye ordet kunne brukes om enkeltpersoners tilhørighet i en organisasjon.
Men ingen må av den grunn tenke at Bibelen har en egen lære om emnet «medlemsskap i et kirkesamfunn». Bibelen lærer derimot at alle troende er og blir lemmer på Kristi legeme, i Kristi forsamling. Uansett dennesidig formalitet.
Derfor har Ola Tulluans kritikere i denne saken ingenting vektig å fare med.
