Leder fra DagenMagazinet.no1. oktober 2008.
I 15 århundrer sto kirken sammen om å forsvare Bibelen som kilde og norm for kristen tro, lære og liv. Selv de mest skolastiske middelalderteologene var i teorien enig.
Men reformasjonen fikk som historisk resultat at protestantene hyllet skriftprinsippet, mens katolikkene sidestilte Skrift og tradisjon.
Krisen i vår tids protestantisme kommer av at mange protestanter senere har forlatt skriftprinsippet igjen. Men enste vei tilbake til protestantisk sunnhet er skriftprinsippets vei.
Det var en historisk presiseringsprosess som ble resultatet av reformasjonen. Kirken sto i 15 århundrer sammen om å si ja til Bibelens autoritet.
Men reformasjonen gjorde reformatorene klar over at dette måtte være et ja til Bibelen som ENESTE autoritet, mens motreformasjonen gjorde Romerkirken bevisst på to sidestilte lærekilder: Skriften OG den kirkelige tradisjonen.
Romerkirken knesatte dette synet på Skrift og tradisjon ved Tridentinerkonsilet (1545). Den lutherske grenen av protestantismen knesatte skriftprinsippet i De Schmalkaldiske Artiklene (1537) og deretter i fortalen til Konkordieformelen (1577).
I det førstnevnte skriftet lyder skriftprinsippet slik: «Guds ord skal stille opp trossetninger, og ellers ingen, ikke en gang en engel».
I det sistnevnte skriftet er det formulert slik: «Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor, som all lære og alle lærere skal prøves på og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skriftene i Det gamle og Det nye testamentet.»
Det som siden fikk protestantiske kirker til å oppgi skriftprinsippet igjen, var den voldsomme invasjonen av bibelskeptisk teologi de tre siste århundrene. Et fellestrekk ved denne invasjonen var at den bibelskeptiske holdningen alltid var alliert med en eller annen tidsriktig motefilosofi.
Men motefilosofier har kort levetid og høy omløpshastighet. Det er ingenting som fyller så massivt opp på åndshistoriens skraphauger som foreldede åndsmoter med utgått datostempel.
Det lukker altfor mange protestantiske kirkefolk øynene for. I stedet jakter de heseblesende på neste nye mote, slik at de alltid kunne ha ett eller annet alternativ til det bibelske budskapet å være opptatt av.
Midt i de protestantiske frafallskirkene overvintrer det likevel store og små flokker som vedkjenner seg trosbekjennelsen til det reformatoriske skriftprinsippet. De prøver å oppfylle det i praksis gjennom både positiv forkynnelse, kirkelig praksis og bibeltro læretukt.
For skriftprinsippet krever at Guds folk sier både Ja og Nei.
Forkynnere og sakramentforvaltere skal «prøves på og dømmes etter» de 66 hellige skriftene som er troens eneste kilde og norm.
Bygger man nye forsamlinger som ikke har ankerfeste i skriftprinsippet, da bygger man på sandgrunn. Og bygger man gamle forsamlinger med sant og ekte ankerfeste i skriftprinsippet, da vil Den Hellige Ånd, som bor i bibelordet, selv sørge for alt man trenger av høyhellig fornyelse.
--------------
Læs her.
