Leder i Dagen.no4. december 2007.
I løpet av dagene som er gått etter Annapoliskonferansen i forrige uke, er det begynt å komme nyheter, ikke minst i israelske kilder, som kan tyde på at det er inntrådt en brå og ganske alvorlig forverring av det diplomatiske klimaet mellom USA og Israel.
Meldingene er riktignok ikke offisielt bekreftet.
Men det er likevel mye som tyder på at de er riktige, og at Israel i forlengelsen av det velregisserte spillet i Annapolis ble utsatt for temmelig grove manipulasjonsforsøk.
I all hovedsak var det USAs (pro-arabiske) utenriksdepartement, og utenriksminister Condoleeza Rice, som «regisserte» Annapolis.
Etter hvert som øyenvitneskildringene fra de israelske journalistene nå står å lese i israelske medier, vokser følelsen av at arrangøren i praksis gjorde sitt ytterste for å «fange» statsminister Olmert i ord, blant annet ved å holde den israelske delegasjonen uvitende om diverse enkeltheter i opplegget for det som i ettertid åpenbart skal kalles «Annapoilis-prosessen».
Delegasjonen ble for eksempel ikke spurt om å godkjenne general James Jones som prosess-overvåker.
Heller ikke ble man forhåndsforelagt «beslutningen» om at neste møte skal holdes i Moskva.
Og slike overtramp er utvilsomt ille nok.
Men i kjølvannet av Annapolis kom det dessuten et amerikansk utspill overfor FNs Sikkerhetsråd som må ha rystet Olmert.
USAs FN-ambassadør, Zalmay Khalilzad, bestilte et lukket rådsmøte fredag og ville der binde Israel til en timeplan.
Heldigvis slo Israels FN-ambassadør, Danny Gillerman, alarm.
Olmert ringte Bush og truet med temmelig harde ord med å bryte alle forhandlinger hvis USA prøvde å tvinge et slikt vedtak ned over Israels hode.
Resultatet ble hektisk telefonering mellom Det Hvite Hus og statsministerkontoret i Jerusalem, visstnok på torsdag i forrige uke.
Og fredag var det Bush som tvang Condoleeza Rice til å stanse fremstøtet i Sikkerhetsrådet.
Med bare noen timers varsel ble det lukkete møtet i rådet avlyst, samtidig som ambassadør Khalilzad ble kalt til Washington «på teppet».
Men ambassadør Khalilzad ville ikke ha det sittende på seg at han hadde spilt solo.
Han insisterte på at han hadde handlet i samsvar med signaler fra utenriksminister Condoleeza Rice.
Dermed oppsto det for første gang i hele presidentperioden til Bush knute på tråden mellom Bush og Rice.
Bush og folkene hans fikk høre at UD regnet den talen Bush holdt i Annapolis som «altfor løs i fisken» (les: til å tilfredsstille Saudiarabia).
Dermed våknet den klassiske konflikten om hvem som skal styre over USAs utenrikspolitikk, presidenten eller utenriksministeren.
Og presidenten vant denne gangen.
Men Rice skal nå være svært sint på Olmert-regjeringen fordi man gikk i så knallhard konfrontasjon med Bush og dermed veltet spillet for henne.
I virkeligheten er det imidlertid Israel som har grunn til å være sint på USA og Condoleeza Rice.
For dette var nær på et fullt svik mot Israel.
Og det illustrerer samtidig hvor uhyggelig farlig hele Annapolisprosessen er for Israel.
