Indlæg bragt i Dagen.noVinteren 2006/07.
Af Arne Helge Teigen.
Som kjent har IMI-kirken i Stavanger nylig gjennomført en konferanse der ekteparet John og Carol Arnott var hovedtalere.
Arnott leder Toronto Airport Christian Fellowship, der torontobevegelsen hadde sitt utspring i 1994.
Jeg har følt lettelse over at denne bevegelsen har tapt noe terreng. Nå har imidlertid ledere fra OASE bevegelsen, IMI-kirken og UiO, forsøkt å føre «ilden» fra Toronto til Norge på nytt, angivelig i mer moderat utgave.
Det kurses i en form for bønn og meditasjon, såkalt «soaking».
En spør seg hva «soaking» er, og om torontobevegelsen virkelig har blitt mer moderat.
Ordet «soaking» (gjennombløting), brukes som metafor for det som skjer når torontobevegelsens nye bønnemetode praktiseres.
Den som mediterer skal «bløtlegges» av Ånden.
Når dette forklares nærmere, sammenlignes «soakeren» med en agurk som legges ned i marinade. Liksom marinaden trenger inn og forandrer konsistens og smak, renser og forandrer Ånden den som «soaker».
I den forbindelse gir Arnotts uttrykk for følgende ønske:
«Måtte du bli så gjennommarinert i Den Hellige Ånds nærvær, når du soaker i Guds elv, at du ikke lenger smaker slik din gamle rå natur smaker.»
(www.sidroth.org/anointing_main3.htm)
Den opplevelse av Ånden som «soaking» angivelig gir, beskrives som en fysisk opplevelse.
Her er mange varianter.
Carol Arnott forteller at hun selv opplevde «soaking» første gang da hun en gang la seg ned for å hvile. Hun kjente da at det begynte å prikke i fingertuppene, og ba Gud om at han måtte la dette fortsette, dersom det var fra ham. Prikkingen spredte seg så til hele kroppen, og dette tolket hun som en bekreftelse på at opplevelsen virkelig var fra Gud.
Ånden kan imidlertid også oppleves på andre måter fortelles det, for eksempel som et tungt lodd som hviler over kroppen, eller som fysisk varme.
Det som her beskrives kan antageligvis forklares som psykiske reaksjoner i de fleste tilfeller.
Det alvorlige er at man likevel utgir det for en form for renselse ved Den Hellige Ånd.
Det er det ikke bibelsk grunnlag for.
At slike opplevelser søkes, og fremprovoseres ved kursing og teknikker, må snarere betraktes som manipulering med menneskers psyke.
I Torontomenigheten mener man at det er en uløselig sammenheng mellom Åndens manifestasjoner for ti år siden, og det som skjer nå.
På nittitallet manifesterte Ånden seg ved å la mennesker falle, hevdes det.
Hensikten med dette var å få folk til å forstå at de måtte ligge på gulvet for å kunne ta imot den nye form for meditasjon.
«Soaking» betraktes dermed som en videreføring av torontobevegelsen slik den gjorde seg gjeldende på nitti tallet.
Forståelsen av hva det vil si å oppleve den Hellige Ånd er også den samme.
Her videreføres oppfatninger som opprinnelig kommer fra Vineyard bevegelsens stifter, John Wimber, nemlig at Åndens fylde manifester seg fysisk, ved skjelving, risting, krampe, fall, latter og hopping.
En spør seg hvordan en bevegelse som dette kan oppstå.
Et avgjørende svar er at den styres av ledere som begrunner sin virksomhet ved å vise til direkte profetier fra Gud.
En betydningsfull person her, er Carol Arnott.
Ånden har ikke bare gitt henne visjoner, sies det, men også talt til henne om seg selv.
Blant annet skal Ånden ha sagt at han følte seg ensom etter Jesu himmelfart, fordi han da ble han sendt alene til jorden.
Ånden savner fellesskapet med Faderen og Sønnen, forteller fru Arnott, og fordi Ånden lengter slik etter Jesus, holder han seg i nærheten av dem som tilber ham.
Slike uttalelser viser at man bør gå torontobevegelsens teologi nærmere etter i sømmene, før man ukritisk åpner opp for bevegelsen.
OASE ble i sin tid betraktet som en moderat karismatisk variant.
Slik bevegelsen nå står frem, må man spørre om den har krav på en slik karakteristikk.
Det har foregått en utvikling i OASE som gir seg uttrykk i en stadig sterkere fokusering på å motta direkte budskap fra Gud.
På OASEs nettsider finner man undervisning om hvordan man kan læres opp til å motta slike budskap.
Det kan skje gjennom syner, «drømmer», «kunnskapsord», eller ved at Gud taler med såkalt «hørbar» eller «indre stemme».
Direkte budskap fra Gud tillegges stor betydning, også der OASE bevegelsen har innflytelse.
Det fører ikke bare til svermeri, men også til at en velkjent svermerisk dynamikk gjør seg gjeldende, nemlig at noen forsøker å styre sine medkristne under påberopelse av «visdomsord», eller visjoner fra Gud.
Personlig tror jeg at denne utviklingen særlig skyldes innflytelsen fra John Wimbers tenkning.
Wimber hevder at Åndens fylde også kan oppleves som en følelse av å være drukken.
Bibelen sier imidlertid det stikk motsatte.
Den som er preget av Den Hellige Ånd blir nøktern, og innstilt på å vurdere det han møter i lys av Guds ord.
Gjennom Skriften oppfordrer Ånden oss til å være våkne, edrue, og til å prøve Åndene om de er av Gud.
Nå må både unge og eldre foreta en nøktern og bibelsk fundert vurdering av det som skjer.
Vi trenger ikke enda en karismatisk bølge som tar fokus bort fra vår frelser Jesus Kristus og det han kaller oss til, nemlig misjon og vitnetjeneste for de som ikke har hørt evangeliet.
Arne Helge Teigen
Førsteamanuensis.
-------------------------
Læs mere om kontemplativ bøn her.
