Leder fra 'Dagen',Den 25. juni/2007.
«Radikaliseringen av islam er som en foss. Den kan ikke stoppes,» uttalte en egypter til Velsignet Helg på lørdag. Han hadde konvertert til kristendommen fra islam, og han fryktet at islamistene snart ville hogge hodene av konvertitter på gaten. Det var bare Guds løfter som gjorde det mulig å leve i Egypt som kristen. Selv om ikke alle er så pessimistiske på Egypts vegne, skal vi ta denne mannens vurdering på alvor.
Vi har flere ganger rapportert at situasjonen for de kristne i Egypt blir stadig vanskeligere, fordi islamismen vokser. Tradisjonelt har vi regnet Egypt som et av de mest moderate og delvis demokratisk islamske land, med en stor gruppe koptiske kristne. Når situasjonen utvikler som den gjør i Egypt, må vi regne med at det skjer enda mer radikalt i andre islam-dominerte områder.
Flere har tanker om at muslimske land kan gjøres om til sekulære og demokratiske stater, og man viser gjerne til Tyrkia. Nå viser det seg at situasjonen i Tyrkia ikke er så rosenrød som noen vil ha det til. Landet er i praksis i stor grad preget av islamsk tankegang, selv om det formelt skjer i regi av et sekulært regime. Utviklingen i Egypt viser altså det samme.
Det er ikke mange muslimer som tror at en islamsk stat kan gjøres sekulært, fordi det strider mot grunnstrukturen i islam. Det må i så fall finnes andre måter som gjør at islam i praksis blir bestemmende. Både Koranen, islamsk læretradisjon og historien bevitner dette.
Når noen tenker at islamske stater kan gjøres sekulære, tenker de i lys av vest-europeisk sekularisme. I Vest-Europa har vi gjort kristentroen til en privatsak, slik at samfunnet kan gjøres sekulært. Frankrike er det landet som har rendyrket dette mest ekstremt, men da i et samspill med den katolske kirke, slik at kristentroen ikke har vært fraværende i det offentlige rommet.
Nå slår den franske sekulær-ordningen sprekker, fordi den katolske kirke har mistet innflytelse i Frankrike som kristentroen generelt har mistet sitt hegemoni i Europa. Samtidig har det kommet store grupper muslimer som gjør seg gjeldende. De kan ikke leve med et sekulært samfunn, og kristendommen har ikke åndsmakt til å holde de nye religiøse strømninger i sjakk. Sekularismen makter heller ikke det.
I praksis vil ikke noe samfunn fungere sekulært over tid. Så lenge det er en dominerende religion som er den verdimessige og kulturelle maktbasen, kan det fungere med en form for sekulær stat, slik som i Frankrike – med utgangspunkt i kristentroens skille mellom kirkens og statens oppgaver.
I islamskdominerte områder kan det også til viss grad fungere en periode, men ikke over tid. Det ligger i islamsk vesen at troen, moskeen og samfunnsstyringen skal inngå i en enhet, der det islamske lederskap reelt er overordnet det politiske. Alle ikke-muslimer må innordne seg dette.
Det er på tide at folk merker seg disse forhold, ikke minst i lys av utviklingen i Tyrkia og Frankrike. Tar man ikke radikaliseringen av islam på alvor, vil vi få stadig mer undertrykkelse.
