Kronik bragt i 'Dagen',
12. april/2007.
Av Gunnar Soppeland.
I salme 32 ser David tilbake på en fryktelig tilstand han hadde vært i: ”Min livssaft svant som i sommerens tørke”, sier han.
Det var Natan som fikk berget han tilbake til livet.
Men hjelpen satt langt inne.
Da Natan kom til ham, lyttet han ærbødig, lot seg engasjere, vurderte saken og felte en knusende dom.
Til tross for at David og ”den rike” var identiske, holdt David sin egen person utenfor profetens ord.
Like overfor sannheten om seg selv vred han seg unna alvoret ved å gjøre saken generell, formell og upersonlig.
Det var heldig for David at Natan ikke vek unna spillet hans.
Med fare for sitt eget liv gikk han rett på sak og sa: ”Du er mannen!”
Overgangen fra det generelle til det personlige var brutal - men nødvendig.
David bekjente da synden sin som han hadde forsøkt å tie i hjel og skjule.
Og like hard og tung som Guds hånd lå på han da han tidde, like nådig og mild var den da han bekjente sin synd.
Salme 32 er en læresalme som gir pålitelig og verdifull lærdom både om synd og nåde.
Læren er oppsiktsvekkende:
Et menneske kan komme fra en usalig, ugudelig og fortapt tilstand, til en salig, rettferdig og hellig tilstand.
Dette er en lære om Guds vei til mennesket.
Paulus viser til salmen i sin fremstilling av rettferdiggjørelsen for romerne.
Det saliggjørende er at Gud tilregner et menneske rettferdighet ved tro og ikke av gjerninger.
Hvilepunktet ligger altså på hva Gud selv dømmer om mennesket hos seg selv, ikke på hva Gud gjør i mennesket.
Det er en ren nådehandling som skjer ved guddommelig tilregning og tildekking.
På ene siden ble David tilregnet en rettferdighet som ikke var å finne i ham.
På andre siden ble synden som fantes i han tildekket.
Svik i ånden.
Å falle i synd var galt nok.
Å tie med synden var mye verre.
Det ble til svik i Davids ånd.
Svik kan være både løgn, svindel, utroskap, falskneri og fusk.
Alt dette var dekkende for både Judas og David.
Svik ødelegger alle livsforhold.
Aller mest rammer det forholdet til Herren.
Dag for dag var det noe mellom David og Herren som først forsinket, deretter stanset og siden brøt forholdet, og førte ham inn under villfarelse til død.
Da han tidde mistet han alt vern mot dødskreftene.
Synden takket og bukket for det rommet den fikk, og benyttet anledningen til å tyne livet ut av han.
Denne tilstanden var det Natan hadde gitt David ny og viktig innsikt i.
Natan var sendt av Herren.
Det var Herren selv som på denne direkte og personlige måten gikk til angrep på Davids tilstand. Og han gjorde det i nåde.
Mange har siden opplevd å bli berget på tilsvarende vis.
Det verste som kunne ha hendt David var at Herren hadde tidd stille og ikke sendt Natan til han.
Kjærlighet er at Herren taler.
Vrede er at han tier og overlater synderen til sin villfaring, så han tror løgnen og får leve i fred med sin synd.
Bak et fall står alltid en fristelse og en frister.
Både det opprinnelige syndefallet og det store frafallet nå i endetiden skyldes demonisk forførelse.
Eva hadde ingen vond mening med å spise den forbudne frukten.
Hun ville bare tilegne seg kunnskap om godt og ondt.
Koplingen mellom denne kunnskap og syndefallet skildrer Bibelen i sterke ordelag.
Mennesket gikk fra sannhet og frihet til et slaveri under syndens hemningsløse og vilkårlige spill.
Fristelsen til David var av den mer klassiske sorten:
Ulovlig kjærlighet som bryter ned og krenker rettmessige kjærlighetsforhold.
Skulle Natan oppsøkt tilsvarende urett i vår tid, ville han nok møtt stengte dører.
Ikke bare på grunn av alle dem som åpenlyst gjør slikt som setter dem utenfor Guds rike.
Men like mye på grunn av alle dem som holder med dem som gjør det. (Rom:1.31)
Natan ville blitt som en ”elefant i glassbutikk”.
Situasjonen skaper normen.
I dag er det situasjonsetikken som råder.
Bibelens normer for livet blir ikke lenger akseptert.
Den taper terreng over alt.
Det Kirkegaardske: samtidig å holde seg absolutt til sitt absolutte mål og relativ til de relative, er snudd helt på hodet.
Hver enkelt skaper nå sin egen norm i møte med livets mange utfordringer.
Kristendomsforståelsen går i samme antikristelige retningen som kulturen.
Hvor Bibelens ord støter mot den generelle utviklingen i livs- og menneskeforståelsen blir dette sett på som diskriminerende, livsfiendtlig og fordomsfullt.
Målet for alle er stadig større livsnytelse, underholdning og større tilfredsstillelse av materielle og psykiske behov. Indre ro (Soaking?) er en viktig forutsetning for ”det gode liv”.
I forhold til dette er Natan (Guds ord) ”livsfiendtlig”.
I følge Skriften strekker ingenting av det skapte til i seg selv.
Den kalkulerer med at alle mennesker er under synden,(Rom 3:9) og at hele verden ligger i det onde.(2.Joh 5:19)
Det er Gud alene som er opphavet, årsaken og det absolutte målet for alt.
Kristen frigjøring er en livssamanheng i full lydighet til Gud og hans ord, og i samfunn med andre troende mennesker.
Bak den selvtilfredse egosentriske forståelsen av livet står en demonisk antikristelig makt som er Natans svorne fiende.
Å prøve å fremstille kristendommen som en faktor som kan hjelpe til med å forbedre denne livsforståelsen, er et stort bedrag.
Da gjør en gudsåpenbaringen om til menneskelig antikristelig religiøsitet.
Norm og praksis.
Selv hos dem som fremdeles vil stå for bibelske normer, øker avstanden mellom norm og praksis dramatisk.
Dette ser vi på mange områder.
Men to saker som vedrører homofilispørsmålet har siste tiden vært i fokus.
Den ene saken gjelder biskop Olav Skjevesland som på den ene side vedkjenner seg kirkens gamle syn i homofilisaken, og som på den andre side innvier to nye biskoper som har brutt med dette synet.
Den andre gjelder NMS, som på den ene side har vedtatt en samlivsetisk norm for organisasjonen, og som på den andre side vegrer seg for å klargjøre hva dette har å si for Tor B. Jørgensen (nyinnsatt biskop og homoaktivist) sin sentrale lederposisjon i NMS i Nord-Norge.
Hvor er Natan?
I begge disse sakene blir Natan slått på munnen.
”Mannen” blir ikke utpekt, og kan således verken reddes fra å tyne seg selv eller fra å rive andre med seg.
I stedet demonstreres en fleksibel holdning til synden, man tier og gir synden rom slik at den vesle livskraften som måtte være igjen – svinner som i sommertørken.
Hva er dette egentlig?
Er ikke realiteten den at både Skjevesland og ledelsen i NMS ved ”å tie” gir djevelen rom og åpner for Guds vrededom over sammenhengene de står i?(!)
Syndsbekjennelse eller verdibekjennelse?
Denne radikale endringen i synet på og holdningen til synden, er ikke tilfeldig.
Den løper ut av et grunt (overfladisk, tilf.red.) og usant bibelsyn.
Av dette kommer nye grunne og usanne oppfatninger av den åndelige situasjonen, som medfører grunne og usanne oppfatninger av hvordan situasjonen skal gripes an.
Både språkbruk og praktiske holdninger vitner om at synden i dag ikke blir tatt på alvor fordi man ikke lenger tar Gud og hans ord på alvor.
Her er noen eksempel i tillegg til det forannevnte:
- Menigheter som nå praktiserer alternativ syndsbekjennelse.
– Kirkelige utspill om å gå over fra syndsbekjennelse til ”verdibekjennelse”.
- Åge Åleskjær som avviser læren om at vi synder hver dag.
- Kari Olafsrud som til avisen Dagen 22.02.07 sier:
”Det har vært mye forkynnelse om synd og elendighet.
Vi har fått høre at Gud elsker oss på grunn av Kristus.
Ofte er det lagt lite vekt på at Gud skapte oss i sitt bilde – på skremmende underfullt vis.
At han elsket oss først. Og at det var fordi han elsket oss så høyt at han sendte Jesus for å frelse oss.”
- Torborg Aalen Leenderts, som i boka ”Når glassflaten brister” på mange vis tar oppgjør med klassisk luthersk forståelse av synd og arvesynd.
Hun skiller mellom synd i religiøs og menneskelig forstand, og på sentrale områder som bibelsyn, arvesynd og gudsbilde viser hun til skapelsesteologien og prof Jan-Olav Henriksen.
Han mener at Bibelen ikke gir oss noe objektivt gudsbilde.
Den inneholder mange.
Og disse bildene er nemlig bare uttrykk for forskjellige menneskelige gudsoppfatninger.
Aalen Leenderts mener at i lutherske miljø har ”mennesket som synder skygget for mennesket som skapning”.
Her kommer hun inn på noe av det same som Kari Olafsrud, og seier:
”Mange har beskrevet for meg hvordan de tror at Gud kun elsker dem på tross av.
I dem selv bor det intet godt eller elskverdig.
Og videre:
På grunn av Guds hellighet kan de ikke nærme seg ham direkte, men må stå ”bak Jesus og skamme seg”.
Ingenting av dem må synes for Gud, det tåler han ikke. Men poenget med Jesus er jo ikke at han skal være et slikt ”forkle”. Poenget er at vi ved ham har fått fri adgang til Gud…” (s29)
Det tragiske ved denne situasjonen er at en grunn (overfladisk, tilf.red) og usann syndsbekjennelse krever et grunt og usant evangelium.
Mens en sann syndsbekjennelse (Salm 32 og 51) krever et sant evangelium som en kan stole på ned til minste detalj.
Vi kan oppsummere dette med Davids vitnemål:
”Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult (tildekket). (…) Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! – Og du tok bort min syndeskyld. Sela.”
Gunnar Soppeland.
------------------------------------------------------------------------------
Du er manden!
Melodi: Herrens røst, som aldrig brister
Natan sagde: ”Du er manden!
Du har syndet imod Gud,
da med svig I fandt hinanden
og har trodset lovens bud.
Hvem har syndet? Har du ikke
fulgt din egen vej og lyst?
Har du også valgt at ligge
ved en andens utro bryst?
Hvem har syndet? Synd er ikke
blot at gøre noget slet.
Men de fleste kan vel nikke
ja til tankens sorte plet.
Synd i hjertet - - sjælens sæde
er besmittet og fordømt.
Tro på Jesus vil ham glæde,
som for dig blev skyldig dømt.
Synd blev sonet - - korsets planke
bar din skyld i Jesu død.
Vil du modta’ frelsens tanke,
som kan lindre sjælens nød?
© Verner Kristensen. 4. august 2005.
